Tankefjas

Det er den dagen i dag.

Gudene skal vite at vi trenger én dag som denne i året. En dag for håp. En dag for kjærlighet. Solidaritet. Selvrealisering. Dessuten gir den en helt nødvendig oppmerksomhet til den gruppen mennesker som, tross alt, får verden til å gå rundt. Biologien har sørget for at jeg aldri kan bli en av dem. Jeg kan alltids prøve å bli så lik som mulig dem i væremåte og menneske – men jeg vil aldri bli et fullkomment medlem av deres fellesskap. Der kommer jeg til kort, og jeg har ikke planer om å prøve å bli en del av dem heller. Folk begynner ofte å snakke sammen hvis andre prøver på slikt. Da rykker moralpolitiet ut med blålys på taket og mobiliserer opprørsstyrker og sivilforsvar.

Det er egentlig for gale at vi må sette av en hel dag for å huske slike ting og ikke minst hedre disse menneskene – men slik har det altså blitt. Det blir ikke tid til slikt i hverdagen. Det er så mye å gjøre – skole, jobb, hund, yoga og Knausgård som skal leses.

Den siste tiden har vist at behovet for en slik dag er mer drepende nødvendig enn noensinne tidligere.

Når det viser seg at det for eksempel går så dårlig med opplagstallene i en av Norges største aviser at den trykker bilde av profeten Muhammed som gris for å selge litt ekstra aviser og egler på seg store deler av transportnæringen i hovedstaden vår – da vet vi at vi trenger en slik dag. Eller når Norges vinnerbidrag til Eurovision song contest viser seg å være en mellomting mellom “My Heart Is Yours” og den litt mer koffert- og underbukserelaterte “My Hard Is Yours” – da står alt og faller på denne dagen. Alt.

Dette er en dag til å trekke frem de rene verdiene. De verdiene som står i uthevet skrift og med gulgrønn markeringstusj i ethvert politisk partiprogram med respekt for seg selv. Sannheten er at vi trenger flere slike dager. Hver dag burde vært som denne. I det minste en dag i uken. Jeg er mer enn åpen for å bytte ut mandag med denne. La oss innrømme det – konseptet mandag er uansett for lengst utslitt.

I år faller denne dagen sammen med to andre konseptdager. Men det er helt greit. Det bare underbygger kraften som ligger i denne dagen, og vi vil merke at når vi tenker tilbake på søndag fjortende februar tjueti (ja, jeg går mot Sylfest Lomheim – jeg er progressiv) så vil vi ikke tenke på de to andre alternativene, men på dette. Fordi den er så suveren. Så uovervinnelig. Så fullkommen.

Det er derfor jeg alltid setter et stort kryss i kalenderen på denne dagen. Det er derfor jeg går rundt og knapt kan vente på at den skal komme. Jeg teller måneder, jeg teller uker, jeg teller dager. Den går julaften en høy gang. Jeg bruker timesvis på å planlegge hvordan jeg skal gå frem på selve dagen – om jeg skal ta feiringen med meg ut i gatebildet, og om jeg skal innlemme vilt fremmede mennesker som jeg treffer tilfeldig på gaten i den.

Nettopp derfor blir dette innlegget en eneste stor hyllest til denne dagen. Det blir en slags ode. Ode til Dagen.

Riktig godt kinesisk nyttår, folkens.

Måtte tigerens år bli enda bedre enn oksens år som vi har lagt bak oss.