Jeg vet enda ikke helt hva som gikk av meg da jeg lovet oppfølger på forrige innlegg. Tar man siste halvårs bloggaktivitet i betraktning, kom jeg muligens med et løfte som stred mot en eller flere naturlover. Men her er det – mot alle odds. Du sa kanskje til deg selv at jeg ikke kom til å klare det. Du tok kanskje den med “hah, nei den må du lengre ut på landet med, hah, nei jeg er ikke født i går, hah”. Og her er det. Kritikken, mistroen, de skjeve, flakkende blikkene, alt sammen er gjort til skamme.

Hah.

Sånn. Nå føler jeg at jeg har fått satt meg selv i respekt. Det var godt å få det ut.

Da jeg skrev forrige innlegg følte jeg nemlig at jeg ikke fikk snakket ferdig om OL. Jeg vet det – i seg selv er det en motsigelse at jeg i det hele tatt nevner OL – men det er, som jeg har vært innom tidligere, nye tider. Vi nærmer oss hundre dager med snø på bakken i Bergen. Jeg har begynt å ta badstu tre ganger i uken. Dessuten har det sluttet helt å regne i Bergen. Jeg har begynt å blogge om vinteridretter. Alt er brikker. Alt går mot en ende og til slutt får vi en brist. Vi kan være sikker på at de knekker oss til sist.

Mhm. Det er profetien. Hvem “de” er vet vi ikke enda. Men alle som har lest Lucifers Evangelium av Tom Egeland har nok gjort seg opp en viss formening om akkurat det.

UANSETT.

Det jeg vil spinne videre på er at under OL får skikkelig smale idretter – jeg nevner bobsleigh, aking, kulekjøring og curling i fleng, sine sårt tiltrengte femten minutter i den herlige rampelysvarmen. Idretter som er ukjent og gjenstand for lett bryr-meg-ikke-holdning, blir plutselig dyrket som om de skulle vært nasjonalidrettene våre. I går for eksempel, en lørdagskveld, dro brorparten av dem jeg delte kvelden med hjem litt før midnatt for å få med seg herrefinalen i curling.

Det verste er at jeg viste forståelse for disse menneskene.

Og det er nettopp curling jeg vil snakke om i dag. Jeg vil slå et slag for curling som idrett.

Det er ikke uten en viss rødme jeg innrømmer at jeg har en ganske inngående kjennskap til nettopp sporten curling. Det hele begynte med at jeg hang meg etter en gjeng som skulle spille curling i høst. Etter det har jeg flere ganger oppsøkt curlingens mystiske verden. Det er nesten litt skummelt. Har det gått noen uker siden sist jeg curlet, begynner jeg å tenke “nå må vi nesten få i gang noe curling igjen”. Og det er ikke vanskelig å få folk med seg heller. Den største utfordringen er egentlig å overbevise folk om at det finnes curlingmuligheter i nærheten. I Bergen er vi nemlig så priviligert å ha hele to curlingbaner. Det betyr at cirka 130 000 mennesker deler på én curlingbane, men det holder egentlig mer enn nok.

Imponerende nok har nettopp det norske curlinglandslaget fått aller mest oppmerksomhet de siste to ukene. Jeg vil påstå at de har fått mer oppmerksomhet enn dem som faktisk har levd som eremitter, gitt avkall på personlige behov, drukket motbydelige proteinbrygg for å restituere seg raskt, hatt gnagsår, lårgniss, kronisk gangsperr og slim brettet ut over ansiktet store deler av livet sitt for å kunne ha en viss mulighet til å ta medalje under OL. Så kommer det en gjeng med bukser i et mønster som alluderer mot en yrkesgruppe som i grove trekk har blitt henvist til sirkusvirksomhet, hvis idrett er å koste, og stjeler all oppmerksomheten. Uten slim brettet utover ansiktet. De trenger mest sannsynlig ikke å dusje etter kampene sine. Noen av dem har til og med litt mage.

Dét er idrett etter mitt hjerte. Curlingguttene har innsett at de må gjøre noe for å nå igjennom. De kan sette så mange perfekte stener de bare orker, og de kan koste til de blir både blå og lilla i ansiktet – det vil uansett ikke bli lagt merke til. Med mindre de altså kler seg opp i klovnebukser. Da vil alle ha en bit av dem. Jeg kjenner folk som utelukkende har sittet oppe om natten for å få med seg curlingklovnene, og som nå snakker om centerguards og bommer og bo som om de skulle vært født på curlingbanen.

Hatten av for curlinglandslaget. Den første langrennsløperen som tar femmilen i supermanntrikot, eller den første skiskyteren som tar sisteetappen i Kaptein Sabeltann-kostyme med pistol istedet for gevær, som stikker innom drikkestasjonen og sier “shaken, not stirred”, den utøveren skal jeg faktisk oppriktig heie på.