4
I dag må vi nesten snakke litt sport. Jeg vet det er lesere der ute som nok oppfatter slikt som et spark langt nedenfor beltestedet, med retning erogene soner, og som gjerne kunne gått over glødende kull istedet for å lide seg gjennom et blogginnlegg der sport bør anses som å være den røde tråden.
Det er en sjanse jeg er mer enn villig til å ta. Selv mener jeg at man bør være åpen for å ta til seg ting som man i utgangspunktet stiller seg tvilende til. Dette er for øvrig noe jeg kommer tilbake til senere i innlegget. Åjada. Jeg har en plan for innlegget, må vite.
Når jeg tenker meg om er det egentlig veldig lite annet å snakke om enn nettopp sport for tiden. Vi har jo selvfølgelig den svære saken, den som har gått som farsott gjennom landet den siste uken, den som har blitt diskutert ved et hvert middagsbord med respekt for seg selv, nemlig at Bergen er i ferd med å gå tom for vann. Jeg er ganske sikker på at folk på Flisa såvel som Sykkulven diskuterer vannmanglen i Bergen med både innlevelse og patos hos den lokale landhandleren. Folk på Flisa og Sykkulven er spesielt god på dette med patos, tror jeg.
Men sport, altså.
Akkurat nå foregår det visstnok ett eller annet stevne borte i Canada et sted, omtrent der hvor du kan se Russland fra stuevinduet, som de kaller for Olympiaden. Hva gresk mytologi for eksempel har med kortbaneløp på skøyter eller hoverende trøndere å gjøre er heller uvisst, men la dem få denne gleden. Det er snakk om mennesker som bruker størsteparten av tiden sin på å trene, og flesteparten av dem får ikke bronse en gang. Da synes jeg nesten de skal få lov til å føle seg litt greske to uker hvert fjerde år. Kall meg raus.
Her om dagen kom jeg til skade for å bli sittende og bivåne en eller annen finale i den litt småalternative sporten bob. Javisst, bobsleigh er det egentlige navnet, men bob synes jeg er hakket mer festlig. Egentlig satt jeg bare og ventet på at en av utøverne skulle hete Bob eller Bobby, til nøds Robert (som det var opptil flere av, og hurra for det), men jeg ble sittende til det var ferdig. Etterpå var det freestyle, noe som for min del blir litt vel alternativt. Også har det på langt nær like festlig navn som bob. Der bør freestyle vurdere et navneskifte. Mitt forslag er for eksempel Mohyeldeen.
Uff, den var litt på kanten. Beklager.
Det jeg kom til å tenke på var – hvordan finner man ut at man er drivende god i for eksempel bob? Jeg mener, man må jo prøve det på et vis. Hvordan? Halloen – du oppsøker jo ikke nærmeste bobbane og lar det stå til. For å være ærlig aner jeg ikke engang hvor nærmeste bobbane ligger. Jeg kan dessuten med stor sikkerhet si at du aldri har sett noen reise seg demonstrativt og si “Nei vet du hva, nå drar jeg rett og slett og bobber litt. Skal jeg kjøpe en liter melk på veien hjem igjen?”. Du har ikke det. I så fall er det et misbruk av verbet “å bobbe” som det ikke fortjener.
Tanken som slo meg da jeg satt og så på bob var ganske enkelt – hva om jeg er sykt god i en eller annen alternativ idrett?
Vet man slikt intuitivt, fra fødselen av, at det er bob det skal gå i? Eller for den saks skyld – kulekjøring?
Hva om jeg akkurat nå kunne gått rundt i deltakerlandsbyen i Vancouver med hoverende trøndere og andre nervøse toppidrettsutøvere? Jeg vet ikke. Jeg anser ikke muligheten for å være kjempestor, jeg er verken atletisk bygget eller spesiell talentfull i noen sporter eller generelt øvelser der koordinering av kropp er en vesentlighet. Bare spør de stakkarne som har måtte danse med meg. Undertegnede i OL blir liksom en dårlig spøk. Litt som Fremskrittspartiets asyl- og innvandringspolitikk.
Men bare tenk om. Tenk om du egentlig bærer et kjempetalent i leirdueskyting. Eller fekting. Du ga kanskje opp da du ikke gjorde det kjempeskarpt i gymtimene som indreløper under fotballen. Du tok kanskje til takke med den fjerdeplassen i Knøttecupen i håndball. Men hadde dere bare hatt en time med for eksempel bob, leirdueskyting eller kulekjøring i gymmen, da hadde du oppdaget hvor fantastisk du var i den idretten. Du hadde ikke trengt å trene en gang, du kunne bare troppet opp i OL, gjort greien din, og hentet gullmedaljen.
Tenk på det du. Du kunne gått rundt og følt deg gresk i Canada akkurat nå.
(Det er forresten overhengende stor fare for at det kommer et oppfølgerinnlegg på dette i nærmeste fremtid.)
Jeg tror de som er gode i bob er det fordi de er oppvokst på et lite sted med en ildsjel. Små steder har har ofte et begrenset fritidstilbud, og hvis man ikke er interessert i fotball eller korps, så blir man sittende der uten hobbyer. Om dette stedet så har en bobelsker med litt tak i, som drar i gang en bobklubb, så blir alle de som ikke liker fotball og korps med der, og en og annen gang dukker det opp et skikkelig talent, som man etterhvert får sendt inn til storbyen, til bobakademiet (der furde finnes et bobakademi!)
(dette er grunnen til at jeg kan spille mandolin. Ikke på OLnivå, men jeg jeg tror jeg hadde klart meg i en mandolinduell mot folk flest)
Du er jo enda ung. Du kan jo flytte litt rundt på diverse småsteder, og se om du tilfeldigvis snubler over den ildsjelen som pusher det som er ditt talent.
Sonja Dadm!s siste blogginnlegg var Dramatiske værforhold i Florida
[Reply]
Kim Arne Reply:
February 26th, 2010 at 21:19
Sonja: Ja, jeg tror du har rett i det altså. Kanskje det er det jeg skal basere livet mitt på – å reise rundt i småbydgder og lete etter ildsjeler, slik at jeg en vakker dag kan få bekreftet at jeg er komplett i bob (også). Også kan jeg skrive om det i mellomtiden, og kanskje gi det ut i seks bind noen år senere. Min Bob kan det hete.
Ja. Der har du det.
Obskur: Du burde prøve curling. Vi bergensere er jo så heldige å ha hele to curlingbaner på Iskanten, og selv har jeg vært der ute et par ganger. Det er faktisk veldig gøy! Klønete som jeg er ble det selvsagt noen knall og fall, men det er en del av det. Men beregn god tid. Det tar noe inn i granskauen med tid å spille.
[Reply]
Nå har jeg generelt sett svært dårlig oversikt over hva som egentlig rører på seg der borte på Amerikas beret, men jeg tror dog at curling hadde vært noe for meg. Ikke blir man andpusten, ingen blir sure om man skriker mye – og alt man trenger å gjøre for å bli favoritt, er å ta på seg rare bukser. Ah… curling, altså!
[Reply]
det har vel mye med hvor man vokser opp vil jeg tro, finnes det egentlig folk som kjører bob på et profesjonelt nivå i norge? for det er jo ikke så rart at vi ikke har hørt om det – og sånn er det jo med mange av sportene i ol. norge er et lite land som har utrolig stor fokus på kun to idretter (bortoverski og fotball), så det er vanskelig å finne ut om alle de andre idrettene :p
men det handler vel mest om hvilken idrett som er der hvor man vokser opp? man driver med den sporten det er tilbud om i nærmiljøet, og som man begynner med mens man er barn. er man dårlig så slutter man, og er man god så forsetter man. hvis man har trent hardt i en idrett helt fra man var barn, spiller det vel liten rolle om man i utgangspunktet var et naturtalent eller ei. øvelse gjør mester.
Vutaries siste blogginnlegg var The kings and queens of old
[Reply]