Tankefjas

Så er den her igjen, den derre hverdagen.

Den kom i går, sannsynligvis som et sjokk på de fleste av oss. Personlig trodde jeg en liten stund i forrige uke at vi faktisk hadde greid å riste den av oss. At vi skulle få et 2010 som skulle bli en eneste lang og kronisk ferie. Men neida. Så feil kan man ta i den tåken av ribbefett, umotivert småkakespising og familiebesøk julehøytiden fører med seg. Så i går morges sto den i døråpningen, gikk bort til sengen min og rev av meg dynen klokken null seks tjuefem. Ikke langt unna leggetid på en standard nyttårsaften, altså. På et rom som for å si det pent ikke var totalt upåvirket av at det hadde vært tosifret minus utenfor vinduet i løpet av natten. Og den snerret på sitt mest hjerteløse og usympatiske vis at det var bare til å komme seg opp, på den måten bare hverdagen kan gjøre det. Eventuelt også drager.

Erfaringsmessig pleier hverdagen å gli inn i et stadig bedre humør dag for dag. Helt til mai, da får den en liten down igjen, for da er det eksamen. Det blir en dyp krise for hverdagen, den skifter nesten helt personlighet, og det ender opp med at folk nesten begynner å like den når vi kommer et stykke ut i juni. Og når folk begynner å like hverdagen, da tørner det for den kapitalt. Da rømmer den til skogs. Muligens en smule feigt, men forsåvidt forståelig. Hvis du programsetter at du skal være irriterende, må det være en liten nedtur å faktisk bli likt. Bli satt pris på. Slike som meg, kalde jævler som sto bakerst i køen da empati for hverdager ble utlevert, går alltid gjennom sommerferien med et håp om at hverdagen har falt ned en skrent eller blitt spist av et fryktelig dyr, eller bestemt seg for å leve ut barndomsdrømmen som en autentisk type som lever i pakt med naturen. Litt den typen som stemmer på Miljøpartiet De Grønne til valget. Litt Andreas Doppler, for innvidde.

(De av dere som reagerer på at jeg tar personifiseringen til nye og uante høyder, og som tar dere pittelittegranne nær av det, må rett og slett bare leve med det, forresten. Jeg har lest to bøker av Brian Jacques i juleferien, og er sterkt påvirket. Dette til orientering.)

Slik jeg ser det er det bare folks allmenne danning som gjør at ikke hverdagen har fått en sokk stoppet med en murstein i bakhodet for lenge siden. Men vi ser jo at hverdagen har problemer. At det er en rotløs og søkende sjel som havnet litt på kjøret i sin søken etter seg selv i sine unge år. En fallen engel (OK, jeg har lest Lucifers Evangelium i ferien også), en som ville gjøre opprør mot fridagene og høytidsdagene, og som på et merkelig vis vant. Vi snakker ganske enkelt om et ungdomsopprør som gikk lukt til helvete. V bare innse at vi må ta hverdagen som den typen den er. Verken mer eller mindre. Vi har strukket ut en arm til hverdagen, med et ønske om dialog og tilbud om hjelp, men den har svart med en knyttet neve tilbake.

Ikke bra.

Men jeg har troen på at hverdagen en vakker dag kan skjerpe seg. For innimellom ser jeg faktisk tegn til at langt nede, forbi tidlige morgener og matpakke med leverpostei og agurk, til en misforstått sjel. En som aldri helt lærte å uttrykke seg skikkelig. En som ser hvor dumt det den gjør er, men som gjør det likevel. En dag vil den forstå. Kall meg naiv. Kall meg Snåsa light. Men jeg har tro på hverdagen. At èn dag, da skal den si “okei okei okei, jeg skal skjerpe meg. Sorry. Vakke meningen. Skal aldri mer gjenta seg.”

En vakker dag.