Tankefjas

Jeg registrerer at det er første desember i dag. Det betyr faktisk forskjellige ting. Det betyr for eksempel at det er kjempemange skriveglade mennesker der ute som er ferdig med bøkene sine. Vi gratulerer. Første desember betyr også at mitt selvpålagte forbud mot kakemenn, klementiner og julemusikk oppheves med umiddelbar virkning.

Og det betyr julekalender.

Tjohei.

La oss innrømme det; folk som blir for gammel for julekalender er fryktelig gamle. Type troll-gamle. Med nesehår. Og aldersdiabetes. Med en konstant frykt for trekk. Og en elsk for fleskepølse og kamfer. Selvsagt. Så gamle er ikke folk som leser Tankefjas. Slik er det bare. Såpass kontroll har jeg på dere.

I fjor prøvde jeg meg på en julekalender, med så passelige erfaringer at jeg satser friskt på gjentagelse i år. Det vil si – julekalender in the Tankefjas way. Såvidt jeg kan huske fra i fjor holdt jeg meg til et annenhver dag-intervall, noe som virker overkommelig. Er man på den annen side ute etter ekte bloggjulekalender som holder skummelt høyt nivå, er det Maren på Gi et lite vink man oppsøker. Personlig står jeg for reservedelene, jeg står for slarvet som i ekte juleånd løftes frem i offentlighetens dunkle lys – dette blir ikke koselig, det blir ikke mye Tøfflus og persille her, jeg legger listen på Julefergo, og det sier litt.

Opplegget blir altså slik: innlegg som hører julen til frem mot et julaftenfjas-spesial på, ja, du gjettet riktig, julaften. Som i fjor ironisk nok ble lest av tre individer. Det skar meg langt inn i hjerteroten, husker jeg. Det ødela julen for min del, og jeg kom meg ikke ovenpå igjen før langt inn på nyåret.

Neida, nå var jeg stygg. Jeg er bare glad for at folk har bedre ting enn å lese blogger på julaften. Ett sted må grensen gå.

Uansett. Det er ikke mindre forutsigbart enn det. Også ser vi om vi presser inn noen ikke-julete innlegg et par steder. Bare for å unngå at vi tar helt av, mener jeg. For det vil vi da ikke. Ta av rett før jul, mener jeg.

Før vi starter opp med første skikkelige innlegg må jeg oppfordre deg, ja, du, om tips til tema jeg skal ta opp i denne slarvete kalenderen. Bruk kommentarfeltet, send mail, brev, postkort, brevduer, røyksignaler, oppsøk meg og si det rett opp i ansiktet på meg, skriv det inn i avisen eller levèr en steintavle på døren min – gjør hva du vil. Men hjelp meg. Kjenn hvordan demokratiets berusende kraft virker på deg når du får bidra. For du liker å bidra i desember. Og jeg bare sier deg – du kommer til å gå gjennom taket av begeistring, det garanterer jeg. Og vet du hva? Det vil jeg også. Ganger to og tre fjerdedeler.

Når dette er sagt er det ikke akkurat noe hemmelighet at jeg og bloggen har vært gjennom det som vi godt kan kategorisere som “onde dager” i forholdet vårt. Det har vært øyeblikk der jeg har vært fristet til å finne en pute og trekke ut ledningen på den. Mellom juli og desember i fjor skrev jeg ganske nøyaktig hundre innlegg. I år er vi under tretti. Det betyr enten at noe alvorlig skurret mellom juli og desember i fjor, eller at noe skurrer akkurat nå. Vi har prøvd diverse ting for å gjøre forholdet mer spennende. Litt mer dristig. Ja, det famøse forrige innlegget med kafferus var en del av den prosessen. Et godt eksempel på hvor skakkjørt dette forholdet er. Virkelig.

Men da blir det julekalender. Så får vi se hvordan det går.