Okei. I dag er det luciadagen, og i og med at jeg kjører julefjas-serie tenkte jeg at jeg nesten måtte skrive om det. Så viser det seg at jeg blogget om det i fjor, så til de grader. Faen ta Lucia heter det. Kontroversielt til tusen, vet du. Sånn kan det gå. Ettersom jeg har et behov for å komme meg ovenpå igjen etter en stri helg og sånn offisielt har sosiologi å henge fingrene i, kjører vi noe så uoriginalt og lite sprekt som et reprisefjas. Så lover jeg å komme sterkere tilbake allerede i morgen. Åjada.

Da setter vi over til Tankefjas anno 2008 (jeg har tatt meg den frihet å luke vekk stavefeil, og forhåpentligvis merker du at dette innlegget er skrevet for ett år siden og at menneskeheten har maktet å utvikle seg et halvt promille på den tiden):

Unnskyld overskriften. Den ble kanskje litt progressiv.
Jeg har ikke noe i mot Lucia. Jeg har ikke et sterk ønske om at Fanden, eller Djevelen sjøl, eller Satan når vi først er i gang, skal oppsøke henne og la henne brenne til evig tid i Den Store Kaminen. Det ville jo bare vært tragisk.
Hun hadde da nok å stri med, stakkar.

Brenne i helvete eller ikke, i dag er det luciadagen.
Gjennom syv år på barneskolen var luciadagen en selvskreven del av julefeiringen. Det var en intens maktkamp om å bli Lucia, stjernegutt og den som fikk lov til å gå med lysekrone på hodet, og maktkampen pågikk fra slutten av november til omtrent ti minutter før toget startet. Da ble rollene fordelt på en så pedagogisk måte som mulig, (“neste år skal dere andre få lov”) som ofte ble svart av boikott fra dem som ble mest skuffet.

Det var noe spesielt over luciadagen. Vaktmesteren slukket alle lysene i korridorene, vi gikk rundt og sang, delte ut lussekatter, et bakverk som er sterkt undervurdert som julebakst, og stakk innom det lokale eldresenteret for å spre litt ungdommelig kraft til de pleietrengende.
Og jeg skal si deg en ting: Var det noe beboerne på det tilstøtende eldresenteret trengte, så var det ungdommelig kraft.
Vi gav dem det. Nok til å slå ut en shetlandsponni.

De siste årene pleide jeg og noen andre prepubertale gutter å skifte ut “Santaaa Lucia” i Luciasangen med “Faeeeen ta Lucia” for å teste litt grenser. Det passet så bra inn, vi følte oss geniale.
Førsteklassingene så på oss med ærefrykt, de hadde hørt gjetord om ordet “faen”, de hadde hørt faren si det mens tippekampen sto på, men dette var jomfruturen. I luciatoget.

Vi løp ikke i gangene i friminuttet, sprengte ikke matboksene våre med knall, ei heller stengte vi jentene inne på guttedoen. Vi var gentlemen, slik.

Men på luciadagen – da sang vi “faen ta Lucia”.
Det var vårt opprør. Do you hear the people sing – bokstavlig talt.

I dag, når jeg tenker over det, lurer jeg litt på om vi hadde feiret luciadagen hvis dagen hadde falt utenom desember. Det har jo lite eller ingenting med jul å gjøre. Det var Lucia som ble drept, mest sannsynlig av datidens mafia, herlighet, det var jo på Sicilia hun levde, stallgutten sto og så på, og han ble drept i samme slengen. Ferdig arbeid. Dette kunne like godt vært en julespesial-episode av Sopranos.

Hadde vi giddet å stri med dette hvis drapet hadde funnet sted to måneder tidligere? Neppe, spør du meg. Datoen vi feirer Lucias død på passer så bra. Det er mørkt, det er snart jul, vi er jevnt over villig til å feire det meste så lenge det innebærer sang og kaker, det ble vel bare til at en svenske fant ut at vi slänger det ihop.

Hvis jeg skulle lide en martyrdød, ikke det at jeg har planer om det altså, men bare sånn i tilfelle, må folk sørge for at jeg blir drept i adventstiden.

Kanskje barna kunne gått rundt i 2132, helst på en annen planet, eller i en annen dimensjon for den saks skyld, det tar seg bedre ut nemlig, og sunget “faen ta Kim Arneeee”.

Det hadde vært litt tøft.
Veldig sært, men likefullt tøft.