Vet du hva? Dagens innlegg skrives på på min kjære iPhone. Det er litt gøy, jeg føler jeg meg litt som Lisbeth Salander. Bare at jeg ikke er pønker. Eller dame. Eller har fotografisk hukommelse.

Isolert sett er vel det en opplysning du ikke trenger. Men egentlig er det en ganske vesentlig opplysning som kan settes inn i en større sammenheng. Alt henger sammen, pleide min tidligere engelsklærer å si. At jeg skriver dette innlegget på iPhone er den tilsynelatende uinteressante mannen som alltid sitter i baren og er jovial og godt likt, men som viser seg å være han som har spist barn i en årrekke. Barn som han har gravd opp fra kirkegården.

Huff, beklager hvis du nå a) blir dødsens redd for han joviale typen i baren og b) ikke kan spise barna dine i fred uten å tenke på den sistnevnte mannen i baren. Du er jo ikke som han. Du er jo ikke jovial du. Du er jo superjovial. Minst.

Eller noe i den duren.

Den sammenhengen jeg (intenst?) leter etter er den at mitt sidesprang til iPhonen som bloggverktøy liksom speiler hvilket modus en befinner seg i 1. juledag. 1. juledag er en dag jeg kan like, 1. juledag er slaraffenhetens nasjonaldag. 1. juledag legitimerer latskap. Det er dagen som er konstruert for oss som liker å installere oss permanent et sted for en hel kveld. Vi som legger alt tilrette i en slik nærhet at vi kan nå det med et minimum av bevegelse. Hustelefon, mobiltelefon, brusflasket, matreserver, fjernkontroll og andre eventualiteter. Med en god film eller bok i beredskap, noe som vi i min familie kaller for “snask” i en skål i umiddelbar nærhet og noe godt i glasset. For eksempel julebrus. Jeg vet det – jeg er enkel slik. Ikke mer som skal få meg til å gå i taket av yr begeistring for kveldens drikkevarer enn litt julebrus.

I motsetning til 1. nyttårsdag er ikke 1. juledag et antiklimaks som bare blir en parantes bestående av fyrverkeriekko og en allmenn bakrus som melder om at hverdagen står og banker hardere og stadig mer påtrengende på døren. 1. nyttårsdag er søndagens forvokste og fryktinngytende storebror.

Enda godt vi bare møter ham en gang i året.

Men 1. juledag. Jeg vil nesten påstå at den er bedre enn julaften. På 1. juledag er det tid for å fordøye alt som har en tendens til å forsvinne litt i mengden av innpakningspapir, ribbefett, julestjerner og Knut Risan. Det er fremdeles langt fram til Den Skumle Hverdagen og det er fremdeles masse roastbiff og tomatsild igjen i kjøleskapet (ja, jeg er en av dem som er nødt til å spise tomatsild i løpet av julen, men aldri ellers i året).

Jeg gadd aldri å hente Macen min på rommet mitt, tanken på å reise meg fra plassen min rett ved den knitrende peisen virket absurd. Men slik er lov på 1. juledag – det ligger i dagens natur, det er nesten som om det er nedskrevet og vedtatt at det er slik det skal være denne dagen.

Da er det kanskje ikke så rart at iPhonen (eller rettere sagt, applikasjonen Writeroom) min absolutt vil rette “juledag” til jubeldag. Og omvendt.

En jubeldag for alle oss late sjeler. Denne dagen er til oss. Vi som kun overveier å reise oss fra den gode stillingen hvis det bryter ut atomkrig eller naturen skulle kalle overdøvende. Skulle du ikke kjenne deg – du fattige, fattige menneske – så vit at det alltid er plass til en til i sofakroken vår.

Bare synd at dagen har gått over til å bli 2. juledag mens jeg har sittet og skrevet dette innlegget. Men den kommer igjen om et år. Jeg gleder meg allerede.

Fortsatt god jul!