I dag synes jeg at vi nesten mÃ¥ ta for oss julenissen i denne serien blogginnlegg som vi egentlig bare skal slutte Ã¥ kalle julekalender først som sist. Jeg tror vi skal nedjustere oss til “julefjasserie”; jeg tok aldri med i beregningen at Det Norske Skolevesen og Mitt Sosiale Liv skulle stikke kjepper i julekalenderhjulene, men slik har det blitt. SÃ¥ kald og uberegnelig har verden blitt. Og ja, det er en ubehagelig sannhet.

Men julenissen. Han slipper ikke unna, skal dere tro. Jeg har allerede fÃ¥tt fram i lyset den bollediskriminerende prosessen som førte frem til de berømte syv sortene – mÃ¥ jeg grave frem ubehagelige ting om julenissen fÃ¥r det bare være slik. Som jeg meldte i første innlegget: dette er ikke kos. It’s not somebody who’s seen the light – dette er klamt, kleint og julens sanne ansikt. Jeg har et samfunnsansvar her.

Først mine egne erfaringer med julenissen.  Jeg tror jeg var tre eller fire Ã¥r da jeg reagerte med sjokk og vantro pÃ¥ at julenissen hadde pÃ¥ seg samme type klokke og… hadde en odør som langt pÃ¥ vei minnet om min onkels, en onkel som for anledningen hadde stikket ut en tur for Ã¥ hente noe i bilen. Før det har jeg en vag forestilling om at julenissen var en del av programmet pÃ¥ julaften som jeg godt kunne vært foruten. Ja – jeg var redd ham. Om ikke livredd, sÃ¥ i hvert fall forbi skeptisk-skiltet. Det var nesten slik at jeg følte at det kunne kanskje være like greit om jeg ikke hadde vært grei gutt i Ã¥r, og at han gikk forbi. Om det sÃ¥ medførte at brannbilen med fjernstyring mÃ¥tte la vente pÃ¥ seg ytterlige ett Ã¥r. Kan jeg klandres? Vi snakker om en mann med langt skjegg som jobber pÃ¥ julaften, bruker hodeplagg i stoff og har magebelte. Det er jo i praksis glansbildet av en islamsk ekstremist med respekt for seg selv.

Det er jo bare til å innse det: Julenissen er en bisarr skikkelse. Overvektig, hvitt skjegg, klesstil som får byen Milano til å begå spontanselvmord og en mimikk av en annen verden. Julenissen er en slik type som møblerte hjem ikke slipper inn i huset sitt og presenterer for sine håpefulle med mindre de blir truet med metall mot tinningen. Og i hvert fall ikke på julaften. På kvelden, lenge etter at det har blitt mørkt. Gud skal vite hva den mannen har i lommene. Eller ikke har.

Okei. Den var drøy. Beklager.

UANSETT.

I fjor viste en britisk undersøkelse at 4 av 10 barn er redd for julenissen. Den er, per definisjon, lei. Mannen som skal være barnas beste venn opptrer på en måte som får sistnevnte gruppe til å føle seg så truet at de blir redd.

4 av 10, folkens. Tygg på den, dere.

I Bergen har vi en enda mer bisarr tradisjon. Nei, denne gangen tenker jeg faktisk ikke på Pepperkakebyen. Vi har andre tradisjoner også. Blant annet Sundt-nissene, som figurerer i utstillingsvinduet til et av byens kjøpesentre. To ganger i timen danser disse nissene til julemusikk. I og for seg et greit opplegg, men det er noe med ansiktene til disse nissene som får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Den dag i dag. Jeg klarer ikke å sette fingeren på det, men noe med uttrykkene på disse nissene varsler onde hensikter. Døm selv i artikkelen på bt.no.

Hadde noen knust Sundt-nissene tror jeg det hadde blitt parade i gatene. Greien er at ingen tør det. Sundt-nissene er den typen dukker som nekter å dø, som kryper opp av søppelspannet og setter seg tilbake på sin faste plass. Sammenlignet med disse blir julenissen som stikker innom de tusen hjem på julaften en bestefarslig mann med ølvom og akutt mangel på klesstil.

Kanskje like greit.