Det går ubønnhørlig mot jul, folkens. Vi snakker tross alt bittelillejulaften i dag. Og den er strengt tatt er over også. Ikke for å fyre oppunder, men har du fremdeles julegaver igjen å kjøpe begynner det å haste. Du har ikke akkurat et hav av tid igjen. Du har hatt veldig god tid på deg. Opptil flere uker. Måneder for den saks skyld. Personlig kjøpte jeg første julepresang i London 2. oktober. Mhm. Det er sånn flere måneder siden. (Faktum at man ikke akkurat frekventerer London ofte føler jeg er irrelevant i denne sammenhengen.)

Dagens lille pekefinger, der altså.

I fjor konkluderte jeg med at det ikke er skikkelig jul før det tørner for noen. Selv var jeg skremmende nær dette punktet i fjor da jeg for en gangs skyld hadde gått i bresjen for å lage julecookies, etter en eldgammel Toro-oppskrift som har blitt overlevert fra generasjon til generasjon, da stekeovnen bestemte seg for å ta selvmord. Kaboff, liksom. Tre-fire dager før julaften. Skal si deg det ble liv i leiren da. Hohoho.

I år har jeg bare fått slike historier fra eksterne kilder. Folk som sklir på glatten og brekker armer og bein over en lav sko. Folk som får svineinfluensa påvist på bitte-bitte-bittelillejulaften. Eller bulker bilen til bestefar som man har fått låne siden man nettopp har kjørt opp og gjorde en oppvisning på glattkjøringsbanen i april som fikk det til å gå for opptil flere byråkrater ute på Biltilsynet.

Okei – den siste fant jeg bare på. Bevare meg vel.

Selv har jeg en ekkel følelse av å ha kontroll i år. Det vil si, jeg har såpass kontroll at det må være noe jeg har glemt. En eller annen som jeg absolutt burde kjøpt julegave til som jeg har glemt. Noe rituelt noe som jeg har hoppet over i år. Ettellerannet.

For jeg er nemlig veldig rituell når det kommer til jul. Noen ting må være likt hvert år, og jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre den dagen jeg eventuelt skulle befinne meg i en annen by eller noe slikt rundt den mest kritiske rituelle juletiden, fra bittelillejulaften til julaften. Man tuller ikke med ritualer – for alt jeg vet kommer jeg til å bli forhekset og begynner å snakke finsk og bli musikalsk av meg hvis jeg ikke holder disse juleritualene ved like. I dag har jeg for eksempel pyntet juletreet. Med stjerne i toppen, for husfredens skyld. Av en eller annen merkelig grunn har vi alltid i min familie drevet og pyntet juletreet den 22. desember, mens jeg har hørt syke historier fra andre familier som forteller om trær som blir pyntet både den 20., 21. og 23. desember. La oss om ikke annet slå fast at det er mye elendighet der ute i verden.

Ellers har jeg et ganske morbid rituale om å være med på runden rundt på gravene til døde slektninger lillejulaften for å legge ned krans og tenne lys. En venninne av meg har ymtet frampå og påpekt at det er den undertrykte sprituelle Kim Arne som kommer til uttrykk gjennom dette ritualet. Jenter, altså. Så avansert er jeg bare ikke. Det funker rett og slett ikke inn i det større bildet.

Så slik er det. Du har det slik du også? Åjada, det har du. Du har noen undertrykte ritualer og litt spirituelle krumspring du også i løpet av juletiden. Skal det være, så skal det være. Det er bare jul en gang i året. Påsken er ikke det samme, vet du. Åneida. Det er julen som gjelder.

Uansett. Dette er nok det siste vi ser til hverandre før julaften, du og jeg og vi to. Og på julaften har du strengt tatt viktigere ting å foreta deg enn å lese blogg. Du skal for eksempel vente. Kanskje du skal få med deg noe på TV. Og spise. Spise ja? Altfor mye. Formelig fråtse. Helt til du får dårlig samvittighet og kjenner at penklærne dine prøver å sprenge grenser.

Der jeg kommer fra kaller vi det god jul.

Så god jul, da!