Tankefjas

Vet du hva? Jeg liker deg.

Hvorfor? Av en eller annen merkelig grunn sitter du akkurat nå og leser noe jeg har skrevet ned i det som fagkyndige nok vil kalle for koffeinrus. Jeg vet det. Det er den dagen i dag – jeg har vært innom kjøkkenet og stukket til meg litt av fars kaffe. Vi er på skråplanet, det er slik det begynner, man innbiller seg at man kan slutte når man vil, men så begynner man å eksperimentere. En vakker dag sitter du der og bestiller Cafè Mocha som om ingenting har skjedd. Du begynner å gå på Starbucks når du er i utlandet. Koffeinrus og skråplan, altså. Og likevel leser du.

Jeg vet om folk som liker hverandre av langt tynnere grunner enn som så. For å være ærlig liker jeg noen folk selv av mye tynnere grunner enn det. Men ikke si det til dem. La det bli mellom oss to.

Siden jeg liker deg, skal jeg gjøre deg en liten tjeneste. Gi noe tilbake, simpelthen. Jeg skal, i løpet av dette innlegget, aldri nevne eller komme innom det-du-vet. For en gangs skyld, må jeg nesten si. Du skal få noen minutter av – tid til å få ting litt på avstand. For det har blitt litt mye i det siste. Ja, la oss kalle en spade for en spade og innrømme det. Vi har kommet til metningspunktet – dette mindre sjarmerende punktet der selv delfiakake kommer til kort og møter seg selv i døren. Flere kakeelskende venner av meg kaller dette punktet for kvisen på rumpen til påstanden”livet er skjønt”. Dem om det. De kan ikke noe for det; de liker jo kake. Alle med noe mellom ørene vet at det er boller som er way to go. Boller er fremtiden. Kaker er på vei ut. Kaker er bare en trend. Kaker er pogs og pokèmonkort. Kaker har hatt sitt årtusen i rampelyset. Vent og se.

Det vi trenger nå er kjærlighet. Og fred. I dag traff jeg en hippi på busstoppet som sa “Theres no path to peace. Peace is the path. Do you want to walk with us?” Hvorfor han snakket engelsk vet jeg sannelig ikke. Kanskje det var fordi han luktet gressklipper, hva vet jeg. Ei heller vet jeg ikke hvorfor han sa “us” når det eneste selskapet han hadde var meg pluss gitaren sin. Jeg svarte vel noe sånt som “mjaaanjaaveeeetikkeheltjokanskje”.  Men jeg må si at jeg har mine tvil når folk går hen og raserer en pepperkakeby og tar livet fra mange uskyldige seigmenn. Og kvinner. For ikke å snakke om nudistseigdamene uten sukker. Så brutalt er livet – du er på feil sted til feil tid. Ene øyeblikket sitter du der med fast pepperkakebopel og livet smiler formelig til deg, i det neste ligger du med brukket rygg på den kinesiske granitten på Torgallmenningen i Bergen. Det er for jævlig. Da er det ikke mye make love, not war, her er en gjeng med masse hår, hippi hippi hippi shake, vi’kke høre mere preik.

Nei.

Og ja, jeg vet at jeg skrevet meg både fast og passert skiltet som sier “Nærmeste røde tråd: Ett lysår, bruk venstre fil”. Jeg vet at jeg har brutt min egen avsnittskonvensjon om at lange avsnitt gjør tekster mindre lesbare og luft er veien å gå. Jeg vet at jeg fjaser om ting jeg strengt tatt ikke befinner meg i posisjon til å fjase om. Dette er tanker. Vi får et ujevnt vektforhold, mer tanker enn fjas. Slikt er skummelt.

Jeg vet ikke jeg. Det er sikkert fordi det er mandag. Fiskegrateng til middag vet du, det er rart at vi ikke har sett flere verdenskonflikter bli til som resultat av den blandingen. Kanskje fordi det er mørkt når jeg setter meg på bussen til skolen om morgenen, og at det er nesten like mørkt når jeg setter meg på bussen fra skolen. Slikt gjør noe med oss. Kom ikke her og si at slikt er godt for kropp og sjel. Det er slik revolusjoner blir til. Bare se – alle store omveltninger i samfunnet skjer fra oktober til desember. Det er høysesong for statskupp og plyndringer av mindre kledelige murer. Det er et svakt punkt for oss mennesker. Vi burde nok vurdere hi. Eller, kanskje det er fordi jeg har passert personlig rekord hva idealisme angår siden sist. Jeg har kjøpt rød nese, har i kompani med en medsammensvoren pønsket ut et stunt som kommer til generere et pent beløp til Redd Barna, i tillegg til at jeg fortsetter mitt engasjement i Hjelp til Jul-aksjonen.

Nei, jeg vet fremdeles ikke. Men det jeg vet er at i hvert fall jeg har fått noe annet å tenke på enn det-der. Jeg tenker nødvendigvis ikke på svineinfluensa. Men alt det andre.

Det der, vet du.