I dag slo det meg at det snart er jul.

Det sto i avisen i dag, faktisk. At det er 49 dager til jul.

49 faktisk.

Det kom ikke akkurat som et sjokk, jeg skal innrømme det. Jeg ble ikke Siv Jensen-sjokkert – jeg gikk ikke gjennom en legemlig svekkelse på grunn av en voldsom nervepåkjenning – man har tross alt solgt julemarsipan i godt og vel en måned allerede. Dessuten har jeg kalender.

For selv om det skulle virke slik, blir ikke julen avlyst i år. Om så hele Norge samler seg på et eller annet jordet og starter med spektralnøffing, jul blir det uansett.

Likevel slo det meg først i dag at det faktisk lakker og lir mot jul. Jeg tror det muligens kan ha noe med at de vanlige holdepunktene jeg forbinder med jul begynner å dukke opp. De har begynt å rigge til Pepperkakebyen på Torgallmenningen i Bergen. Det er kaldt. Og jammen santen har jeg vært på årets første komitèmøte i Hjelp til jul-aksjonen. Lesere som har fulgt denne bloggen med sine argusøyne i over ett år, eller bare dem som kjenner meg sånn noenlunde personlig, husker kanskje hvordan jeg, på uforklarlig vis, ble innlemmet i en skolekomitè for innsamlingsaksjonen Hjelp til jul. Slike tegn kødder man ikke med. Derfor er jeg idealist på andre året og kommer også i år til å slå et slag for de sosialt utstøtte. Tro det eller ei: jeg kommer i julestemning av slikt.

Selv er jeg selvoppnevnt 1. desember-nazi når det kommer til juleting. Julebrus, pepperkaker, mandariner, og, måtte gud (bokstavlig talt, når jeg tenker meg om) forby; julesanger, pluss eventuelt ting som skulle stå julen nær – det skal ikke røres før vi er på siste side av kalenderen. Under tvil kan jeg tøye meg til første søndag i advent.

Det er snakk om prinsipper, kjære leser.

Men at butikkene begynner å selge julesnop og julepynt rett etter at fellesferien er over, det gidder jeg ikke bry meg om. Javisst, det er tidlig, men hva skal vi gjøre med det? Er det det vi skal gjøre revolusjon ut av? Skal vi møtes i småtrange kjellerlokaler med kritikkverdig belysning ikledd svarte kapper og halloweenmasker og planlegge attentater mot butikker som selger juleprodukter før 1. desember? “Delta, du avleder kasse 1, Alfa tar kjøttdisken, Romeo tar fleskepølsebeholdningen (siden vi først er i gang, mener vi) mens Omega river ned seksjoner med julesnop fra Nidar og hopper oppå dem til marsipangrisene er blitt til fint støv. Da skal nok de jævlene lære at de gjorde en stor tabbe da de satte fram julesnopet i midten av september, muhahaha”.

Vi vil ikke dit, folkens.

Det er ikke det vi skal bruke fritiden vår på. Ikke det at jeg sitter på fasit, men uansett. Det jeg prøver å skjære igjennom med her er at vi 1. desember-nazier må innse at vi kjemper en tapt kamp. Jeg skylder naturlig nok på kapitalismen – vi kjemper mot markedskrefter vi ikke kan måle ta opp kampen med. Det må vi innrømme. Men det er ikke så fryktelig vanskelig å overse. Husk det som ble sagt på barneskolen, at det fungerer best når man bare overser personen som har gjort oss noe. Vi hever oss over det.

Mhm. La oss bare heve oss over marsipangrisene. Juleheftene. Julebrusen. Pepperkakene. Blåfjell. I et par uker til. Og til deg som allerede har konsumert et større antall av sistnevnte:

God bedring, ditt syke, syke menneske.

Der smalt det.