Okei. vi har litt å snakke om i forbindelse med gårsdagens begivenheter. Hadde jeg hatt for vane å stille forberedt til skriving av blogginnlegg ville jeg nok hatt med meg en liste. En sjekkliste. Kanskje en gul (eller rød) markørtusj også, hvis jeg virkelig ville skjære igjennom med budskapet mitt. Men slik er det ikke – jeg er tradisjonen tro ikke forbedredt. Jeg praktiserer som vanlig stream of consciousness – og lar min fleskepølsebefengte guru tale gjennom mine fingerbevegelser på det hvite macintosh-tastaturet mitt.
Oppsummering: Dette innlegget er ikke påvirket av gule (eller røde) markørtusjer og/eller deres odører.
Dette er også det siste du hører til gule (eller røde) markørtusjer på denne bloggen noensinne. For det er gårsdagens begivenheter vi må drøfte. Det var ikke småsaker det som skjedde i går. Du kan spørre hundre personer på gaten 0m hva som var den viktigste begivenheten for niende oktober totusenogni og alle vil si det samme:
Barakken fikk fredsprisen.
Javel, jeg tar høyde for at kanskje to stykker vil nevne det at Ghana slo Sør-Korea 3-2 i Fotball-VM for gutter under tjue år var en viktig begivenhet, og en eller to vil nok mene at Marge Simpson splitter naken på forsiden av novemberutgaven av Playboy er verdt å skrive hjem om også, men det er Barakken niende oktober totusenogni vil bli husket for.
Hatten av for den mannen der, altså. For ett år siden var han ikke valgt som president en gang. Nå har han kongerriket (eventuelt republikken, hvis vi er i det flisespikkende hjørnet vårt), fredsprisen og en portugisisk vannhund å stri med.
Det er et godt års arbeid, om jeg må si det selv.
Den som jeg har kanskje har aller mest medfølelse for i dag (i den grad det går an å ha medfølelse for hjerteløse republikanere (uff unnskyld, den var stygg)(trekker den tilbake)) er Sarah Palin. Hun kan ikke ha det godt i dag. For en god måned siden prøvde hun å få amerikanerne til å innse at Barakken var en morder. En kald, hjerteløs morder som ville drepe bestemoren din. Pull the plug om grandma, om du husker. Så går mannen hun kaller for en morder hen og tar fredsprisen liksom.
Dèt er fail, det.
Men gårsdagen fylte også begeret mitt på et vis. Det har bygget seg opp over tid nå, jeg trodde kanskje at det skulle toppe seg i løpet av valgkampen, men det måtte altså fredspris til Barakken for at det skulle kulminere for meg. Tiden er rett og slett inne for å ta en debatt på dette, og bli enige om bruksområdet til et spesielt uttrykk i det norske språket. Det er faktisk bare et ord, og det er et verb. Fortrinnsvis står det i preteritum.
Sjokkert.
En viss kvinnelig leder for et forferdelig skummelt parti (partiet-hvis-navn-må-være-unevnt) har jo bestemt seg for å inngå partnerskap med dette ordet (eller er det et uttrykk? Jeg er forvirret). Og i går skulle plutselig alle bruke ordet. Om kapp. Til og med en god venn av meg, en av mine mest fortrolige, brukte ordet. Skriftlig. I fullt alvor. Uten et fnugg av sarkasme eller ironi (noe som er sjeldent).
Og jeg mener – det skal mye til for å sjokkere oss. Ifølge ordboken er sjokk en “tilstand av legemlig svekkelse på grunn av (en) voldsom nervepåkjenning.” Du skal ikke være mye til mann (eller kvinne) hvis utdelingen av fredsprisen påfører deg en legemlig svekkelse på grunn av voldsom nervepåkjenning. Javel – fredsprisen er heavy saker det, men så heavy er det ikke. Selv ikke når Thorbjørn Jagland skal snakke engelsk.
Jeg er en tilhenger av diplomati, og har laget en skisse til hvordan bruksområdet til “sjokkert” bør være. Jeg lager den under åpen kildekode, så det er bare til å stjele den. Åjada, selv hjerteløse republikanere og ledere for skumle politiske parti kan ta notater.
Forteller jeg deg for eksempel at jeg skal bli far om et halvt års tid, skal du få lov til å bli sjokkert. Hvis jeg også sier at jeg er en psykopat som vil kidnappe deg på stedet, føre deg ned i kjeller og skjære deg opp i fileter og spise deg, skal du få lov til å bli veldig sjokkert.
Hvis jeg på den annen sier noe veldig lite ventet, som for eksempel at jeg egentlig synes at Susan Boyle egentlig er en ganske sjarmerende dame (spesielt etter at hun klippet seg) eller at jeg sier at jeg synes at fleskepølse kan være med på å redde verden, har du ikke skjellig grunn til å bli sjokkert. Du kan bli overrasket, forferdet, provosert og/eller miste troen på meg som person og menneskeheten generelt, men du får ikke lov til å bli sjokkert. For du går ikke gjennom en legemlig svekkelse på grunn av en voldsom nervepåkjenning på grunn av det. Så godt har jeg tross alt begynt å kjenne deg.
Sånn. Verre var det ikke. Innvendinger tas imot med takk.
Og selvsagt: Grattis til Barakken.
Vil gjerne komme med en innvending mot at du har toppet alle rekorder i bruk av parentes. Dette er verken revolusjonerende eller sjokkerende, men det må nevnes.
Her i bloggland snakker vi i klartekst. Dersom du vil omformulere det du sa, finnes det en Cmd+A som du kan bruke før du trykker på backspace.
Dersom du bare vil omformulere et ord, har Macen en så fantastisk funksjon at du kan dobbeltklikke på ordet og så trykke backspace – så – pooof – er ordet borte. Hvis du vil omformulere et avsnitt trykker du på det tre ganger, så på backspace, og igjen – pooof – er det borte.
Og hvis du angrer på noe du har skrevet, trenger du ikke skrive “jeg trekker det tilbake” (og spesielt ikke i parentes… (Faen ta deg CingT! (…Ooops))) men heller bare trykke på backspace.
(do as I say, not as I do (eller noe sånt))
.-= CingTs siste blogginnlegg var Ferieoppdatering =-.
[Svar]
Kim Arne Reply:
October 10th, 2009 at 15:46
CingT: Problemet er at hvis jeg skal formulere meg i klartekst, er det ikke lenger fjas. Da er det… snakk? Paranteser, semikolon og utkrysninger er en del av Tankefjas sin package deal. Og husk at jeg kjører stream of consciousness. Da er visking fyfyfyfy.
Så kjære Carina, du sier mye fornuftig, men dette tar jeg ikke til etterretning. Du kan prøve å endre mye ved meg, men parantesene mine får du aldri. Og semikolonene har jo Maren tatt beslag på, så jeg tror ikke hun gir fra seg dem heller. Prøv heller med hunkjønnsendelsene mine. Avsnittsinndelingen. Ett eller annet.
Maren; Takk
Hvis det skulle herske noe som helst tvil: Det er du også.
[Svar]
Jeg elsker paranteres, jeg. Parantes er omtrent like bra som semikolon (og dét sier endel; semikolon og jeg skal nemlig gifte oss.)
Du er flink:)
.-= Marens siste blogginnlegg var Gode grunner til å ha facebook =-.
[Svar]
Fjas i vei du. Jeg liker paranteser sånn egentlig og syns det burde vært flere av de i denne verden. Det får folk til å se at selv de gode kan feile i skrivingen når du retter det sånn. Det viser at det ikke er mulig å være perfekt og det tror jeg alle har godt av å se. Derfor blir jeg litt glad av bloggen.
[Svar]
Kim Arne Reply:
October 11th, 2009 at 13:07
Mari: Jeg føler at jeg burde bli glad for at du blir litt glad av bloggen. Men når det kommer fra deg er jeg sannelig ikke sikker? Bør jeg ta det som kritikk, på lik linje med parantesoverhøvlingen fra CingT?
Apropos parantesoverhøvling, CingT: Etter å ha gått i meg selv og for første gang (?) i min bloggerkarriere lest igjennom innlegget etter at det er blitt publisert til allmenn spott og spe, ser jeg at antallet paranteser er marginalt over gjennomsnittet. Bruken av paranteser er ikke tilsiktet. Jeg satt ikke med et fårete glis og tenkte “nå skal verden jammen meg få se paranteser så det står ut av ørene på folk, muhahahahaha” mens jeg skrev innlegget. Faktisk. Uansett hvilke bilder du har hatt i hodet – de er feil.
Så hvordan skjedde dette, denne løsslupne orgien med paranteser? Jeg vet ikke. Jeg har ikke sittet med innestengte parantesfetisjer tidligere. Dette var ikke et resultat av noe som har boblet like under overflaten i lang tid. Det bare skjedde. Men hvis vi skal prøve å forklare dette, tror jeg at tidspunktet innlegget ble skrevet på er det nærmeste vi kommer en forklaring som holder noenlunde vann. Du kan skjekke selv i RSS-programmet ditt, men jeg tror det var type etter to om natten. Fredag natt. Natt til lørdag. Hvem er seg selv på den tiden av døgnet, om jeg tør spørre? Selv avholdsfolk har promille klokken to natt til lørdag.
Ser vi på det slik skal vi være glad det bare var paranteser det ble eksperimentert med.
Beklager om noen skulle føle seg støtt av bruken av paranteser.
[Svar]
Men hvorfor i alle dager kan du ikke skrive det du mener uten parenteser (det går faktisk an å skifte mening uten parentes (eller å understreke det du sier med parentes))?
Jeg liker også Fjaset. Men tidligere har det ikke vært så (vanvittig) mange parenteser.
Du vet, skal vi klare å fremme Fleskepølsas sak som et seriøst parti Og klart vi skal), og skal vi klare å kjempe frem revolusjonen (du vet, seriøst, siden Intet er mere som skrift i sand/ enn løfter om kjærlighet (du kan bare pugge Revolusjonens Røst først som sist)) må vi mestre kunsten å skrive i klartekst. (Jepp, et punktum. Ikke noe utropstegn en gang. It’s a fact).
(Practise what you teach. (Faen))
.-= CingTs siste blogginnlegg var Ferieoppdatering =-.
[Svar]
Takk for at du endelig hørte på meg. Alle kan da gjøre feil. Til og med fjasere.
Men det er bra at du beklager parentesbruken. Det handler tross alt om nasjonens fremtid, kjære Kim Arne.
.-= CingTs siste blogginnlegg var Ferieoppdatering =-.
[Svar]