Det er over. Stemmene har blitt talt opp, det vil si, i følge NTB er 99,9 prosent av stemmene talt opp, men det får da være. Jeg er fornøyd, de borgerlige furter og verden er generelt et godt sted å oppholde seg, når man tar alternativene i betraktning.

Men det er fryktelig lite å blogge om. Jeg har rett og slett tatt en valgkampen 2009 og gått tom for tema. Det er det som er faren med å være inne i det vanskelige andreåret i de bloggiske sfærer, har jeg hørt. Du har allerede skrevet de obligatoriske postene om årstidene. Du har tatt innleggene om helt elementære, hverdagslige ting. Svineinfluensa er blitt vridd og vradd på til den står av seg selv. Du har spilt jokeren og essene og kongene og dronningene. Snart sitter du igjen med bare det kortet som det står “hvordan spille vri åtter” på.

Da er du fortapt.

Andreåret skiller klinten fra hveten, kattungene fra leopardene. Andreåret er manndomsprøven som skal vise om du er verdig en plass i Selskapet, eller om du bare er pikselfyll.

Åjada, jeg har løst koden. Det er slik alt henger sammen, det er slik bloggsamfunnet ser ut under huden. Pillråtten, er ordet.

Så det så.

Jeg har søkt råd – men det mest matnyttige tipset jeg har fått har vært å oppsøke guruen min på toppen av Andesfjellene; stam-tankefjaseren som sitter i lotusstilling med langt, hvitt skjegg, på seng av fleskepølse, tjuefiresyv. Stam-tankefjaseren er den eneste som kan gi meg styrke og dårlige vitser nok til å komme meg gjennom mitt andre år som blogger. Har jeg blitt fortalt.

Greien er at det er uhorvelig mange kilometer fra Landås i Bergen til Andesfjellene. Det virker dyrt å reise dit. Og noe sier meg at du kan finne skjeggete menn med fleskepølse i kjøleskapet hvorsomhelst. La det være klinkende klart: Du er guru uansett hvis du har langt, hvitt skjegg. Spesielt hvis du er mann.

Den observante leser merker nok at jeg har vært langt nede i bloggkjelleren i det siste. Jeg har telt på knapper, glansbilder og vurdert opp og i mente, og jeg har gått gjennom mange faser som i ettertid skremmer meg. Ja – det har vært stunder jeg har vurdert om vi skal la det bli med 214 innlegg og slå krok på… hva er det egentlig å slå krok på, når det er en blogg som skal stenges? IP-adressen? DNS-tjeneren? Ja – jeg har vurdert å slå krok på DNS-tjeneren.  Jeg har vært innom mange rare tanker, tanker jeg aldri kan tilgi meg selv å ha tenkt. “Jeg skal ikke bare begynne å blogge litt om meg selv, da?”, for eksempel. Eller “Jeg skal ikke bare ta en tur til Kongo, da?”

Okei, den siste tanken fant jeg bare på. Kongo kjemper nok en tapt kamp over hvor neste års sommerferie blir lagt til.

Derfor vil jeg, utfra sakens stilling, gjerne henvende meg til en spesifikk gruppe mennesker. Politikere kanskje, profilerte sådan.

Gjør noe skikkelig crazy, kjære politiker. Si noe skikkelig vilt, for eksempel at du ikke skjønner hvorfor vi skal bruke penger på at noen drittunger skal sitte på en stol i ti år, at fleskepølse bør bli en ny form for valuta, eller still opp på Stortinget i klær som Mariann Thomassen fra Surferosa kunne funnet på å gå med. Okei, akkurat den siste ser det ut til at Erik Solheim har planer om å jobbe med utover høsten. Eventuelt kan du også gjøre det enkelt og stille deg spørsmålet “What would Lars Sponheim do?”

Da vil du finne svar.

Gjør et eller annet. Nesten hva som helst.  Noe jeg kan harselere med. Som i gamle dager. Jeg trenger din hjelp nå, min fremtid ligger i dine hender. Ja, du har lov til å mobilisere. Lapper i nabolaget funker. Facebook-aksjoner likeså. Jeg sitter på en kamferbande som mer enn gjerne går til væpnet revolusjon, den stiller jeg med visse forbehold til disposisjon.

På forhånd takk.