Tankefjas

Tenk deg at du er Ari Behn.

Jeg vet det – du er ikke det.

Jeg er fullstendig enig i at det ikke akkurat er noe å trakte etter. Jeg mener, monarki er sååå 1905. Men bare prøv å tenke deg at du er det, i de neste fire minuttene, eller hvor lang tid du har det med å bruke på å lese innleggene på denne bloggen. Hvis du er en av dem som aldri leser innleggene helt ferdig, som lever ut delfiakaketeorien min, at det rett og slett blir for mye for deg, at fjaset blir for dominerende, du føler det spiser deg opp innvendig, og du får lyst til å forbryte deg mot grunnloven i pur irritasjon – da gjør du dette på eget ansvar. Hvis du da våkner opp i morgen tidlig og ser på verden som en særdeles sexy lysfontene, og hvis du på toppen av det hele begynner å bruke ord som gjennomsnittsnordmannen ikke kan si i festlig lag uten å rødme, da skal du vite at du skulle lest hele innlegget på Tankefjas dagen i forveien.

Bare så det er sagt.

Etter den fantastiske furubord-debatten med Norges beste forfatter (og en av få hederlige trøndere, sett med bergenske øyne) Erlend Loe i vinter, har jeg begynt å aktivt lese det meste som blir skrevet om Ari Behn. Naturligvis, vil nok noen mene; alternativet er jo lese noe som er blitt skrevet av Ari Behn, men den debatten tar vi ikke her. Nei, det gjør vi ikke. Jeg vet du har fryktelig lyst, men vi gjør ikke det.

Uansett: En kan mene hva en vil om Ari Behn. Men en ting skal den mannen ha: Han vet å uttale seg. Den mannen har snert som få.

Da jeg leste gjennom diverse sitater fra det siste intervjuet han har gjort, du vet, det med at han er deprimert og gjerne skulle kjørt over Nina Karin Monsen den gangen han hadde muligheten, var den første tanken som slo meg at dette måtte være dryppende sarkasme fra Behns side. Jeg tenkte at han praktiserte en sans for humor som bare han hadde nøkkelen til, en nøkkel han for øvrig hadde puttet i en boks, oppi en større boks, oppi en enda større boks, og sendt den i bane rundt jorden for at ingen skulle få tak i den.

Jeg antar at det bare var ønsketenkning av ett eller annet slag. For med tanke på hvordan mr. Behn har uttalt seg tidligere, virker det egentlig litt som om det er slik han er. Han er seg selv. Han er Behn. Ari Behn.

Men hva er gale med det? Jovisst, han kan provosere. Det er på generelt basis vanskelig å forstå hva han snakker om og hva han vil frem til uten Kunnskapsforlagets Fremmedordbok i jakkeermet. Han har i beste fall en totalt misforstått sans for humor. Men det er hundre prosent ham. Fuglene skal vite at den mannen ikke gjør seg til. (Eller er det meg med ønsketenkningen igjen? Nei.)

For sånne som meg som går rundt og venter på at monarkiet oppløses og vi går over til litt mer tidsriktig og mindre sladderbefengt styreform, er sånne som Ari Behn fin ventemusikk. Det er når han sier ting som “jo du jeg har sovet veldig godt i det siste, i går sovnet jeg som et lite diebarn ved siden av prinsessen min og vår lille baby-Behn”, at jeg kan slappe litt mer av. Kongo skal også få kreditt for sine kong Harald-konspirasjoner, som jeg har vært innom i et tidligere innlegg. De gjør ventetiden litt mer levelig, og de kan i ytterste konsekvens sørge for at selv vi kan føle et lite tomrom den dagen Norge ikke lenger har et monarki.

Tenk deg Ari Behn som konge. Tenk deg den nyttårstalen vi hadde fått.

Akk, ja.