Jeg har slipt øksen og er klar til å hogge hodet av hvem som helst. Eller hva som helst. Jeg er klar til å se blodet renne i gatene, det skal ikke se ut, det skal være totalt kaos, og jeg skal stå og le brokk på meg mens det skjer.

Neida. Jeg har ikke latt meg verve av Al-Qaida, ei heller blitt inspirert av Mulla Krekar. Jeg bare prøver å lage en bloggfaglig sterk overgang til det som kommer etter.

For apropos blod. (Se der, der kom den!) Jeg har altså lest Twilight. Og jeg tror sånn egentlig at det går bra med meg. Jeg har en noenlunde god allmenntilstand, jeg innehar fremdeles et lite fnugg av tro på menneskeheten, jeg har allerede begynt å lese på en ny bok og jeg kommer ikke til å kjøpe dvd-boks med Sex and the City. Tro det eller ei, jeg kom ut av utfordringen uten varige mèn.

Men boken. Vi møter altså Bella, som flytter fra store, solfylte Phoenix til pittelille, regntunge Forks, hvor faren, Charlie, bor. På skolen legger Bella fort merke til fire pene elever, hvorav den yngste av dem gjør et spesielt inntrykk på henne. Denne gutten heter Edward, og det viser seg at de skal ha et fag sammen. Og, som om ikke det var nok, de skal sitte ved siden av hverandre i timene i dette faget.

Tjohei.

Det tar ikke så fryktelig lang tid før Bella er forelsket i Edward, mens sistnevnte ikke akkurat viser samme lidenskapen. Etter hvert vil derimot tilfeldighetene ha det slik at Bella havner i nesten-bilulykke og nesten-voldtekt, hvor ingen ringere enn Edward er redningsmannen. Og da må til slutt Edward gi etter for følelsene, og vips-vipssessen er begge over ørene forelsket i hverandre. Men Bella er ikke overbevist, og aner de berømte uglene i mosen. Gjennom nye tilfeldigheter finner hun ut at Edward er en vampyr. Edward innrømmer dette, og kan fortelle at han ble født i 1901, og “døde” i 1918 under spanskesyken, en fiffig detalj i disse svineinfluensatider. Spanskesyken regnes jo som den siste verdenspandemien før svinesirkuset vi ser nå.

Det blir altså bok av slikt. God bok? Nei. Jeg leste den riktignok ferdig uten å legge den fra meg en eneste gang fordi jeg tenkte “urk, nå orker jeg ikke mer av dette”, men det er ikke noe kvalitetsmerke. Det ble litt som å spise hurtigmat, jeg leste fordi det var mer igjen, og fordi det ikke påførte meg fysisk eller psykisk smerte.

Okei, men Twilight selger som varmt hvetebrød, og sammenlignet med Harry Potter på samme tid er salgskurven mye brattere. Det må jo være en grunn til dette? Folk er vel ikke stokk dum?

Neida. Stephine Meyer lager kanskje ikke en god bok, men hun vet hva som selger. Hun vet hva som skal til for å få tenåringsjenter til å dåne, hun har en tålelig god idè og da er egentlig biffen klar til å nytes. Rå. Ikke noe well done her i gården, Twilight er laget for å slukes rått, den skal slafses i seg så blod og sener står i hver sin retning. Det er ikke meningen at Twilight skal nytes som et godt tilberedt måltid, det er ikke meningen at man skal lese litt, tenke litt og så lese videre. Det er ikke samme magien og bredden som i Harry Potter. Men hva har vi å klandre Stephine Meyer for? Det selger. Det funker jo.

Det som gjør Twilight til Twilight er Edward. Selv om historien fortelles av Bella, er det Edward som er stjernen. Han er noe så uvanlig som et mannlig objekt, en mannlig sexbombe. Det at de tradisjonelle kjønnsrollene er byttet om, at det er Bella som er den ivrige til å hoppe til køys, mens Edward er en den som holder igjen, tilfører boken noe eget, noe som vi ikke helt er vant til. Edward symboliserer noe farlig, noe forbudt, men samtidig noe begjærlig og tilsynelatende trygt. Jeg tror det er nettopp her mye av suksessen bak disse bøkene ligger. Vi vet at ting som virker farlig, som potensielt kan gjøre vondt, har en tiltrekkende effekt på unge mennesker, spesielt unge jenter. Det er noe pirrende med Edward – og da forstår jeg hvorfor det går som det går. Men det skal også nevnes at Edward er en gentleman. På den annen side, gutten er over hundre år. Da bør man ha litt klasse.

Så ja – tanken er god. Men jeg føler ikke at jeg blir overbevist når jeg leser boken. Jeg sitter aldri med en følelse av at Stephine Meyer er i ferd med å blåse av hodet mitt med hjelp av den fantastisk gode boken sin. Jeg vet ikke hva som gjør det, om det er den til tider pinlige strømmen av pompøse adjektiver som gjentar seg til det kjedsommelige, den konservative lukten som hele tiden ligger som et lokk over historien, mangelen på interessante bi-karakterer eller rett og slett fordi jeg er hinsides målgruppen for boken. Det er noe med de litt puslete, halv-overbevisende tilfeldighetene som får meg litt sarkastisk til å utbryte “no kidding” mens jeg leser. Ting blir veldig lett forutsigbart og diverse momenter står seg som åpenbare lenge før man i det hele nærmer seg dem. Nettopp dette er J.K. Rowling så fabelaktig flink med i sine bøker; man er aldri sikker på hva som skjer. Men jeg har vedgått at det ikke er mulig å sammenligne Harry Potter med Twilight. Rett og slett fordi Harry Potter er mye mer komplekst enn Twilight.

Midtveis landet jeg på denne konklusjonen: Der hvor Twilight bare er en porøs stratos-sjokolade full av hull inni, er Harry Potter en pose med Nidar favoritter. Mens Twilight er en enkel rekesalat, er Harry Potter en fiskekabarèt med aspik og erter og crabsticks og hele pakken. Metaforfri utgave: Twilight er en kjærlighetshistorie wrappet inn i moderne fantasy. Harry Potter en historie som tar for seg kamp mellom det gode og det onde, samfunnskritikk, sport, skoleliv og kjærlighet. Med Twilight får du bare skjermen. Med Harry Potter får du harddisk og trådløst tastatur og musematte med på kjøpet.

Men hvem er jeg? Hvem er jeg til å uttale meg om et slikt epos?

Jeg er bare en gutt.