Det smerter meg å si det, men jeg tror det etter hvert er slutt. Jepp, hvis du hører ekstra godt etter hører du kanskje at den feite damen så smått begynner å synge det berømmelige refrenget langt borte.
Er det noe vi ikke skal undervurdere, så er det beslutningsevnen som bor i feite damer.
Jeg vet ikke hvordan det er der du kommer fra, men værgudene der jeg kommer fra har sørget for å få satt to streker under alle mine antagelser om hvor dette bærer hen. Det regner (!). Det blåser fra alle retninger samtidig. Det er kaldt. Og her om dagen kunne jeg sverge på at jeg så et løv falle fra et av trærne i hagen. Som om ikke det var nok, sparkes skolen igjen denne uken.
Det er ikke meningen å gni det inn. Du har vel nok å stri med.
Likevel er det et faktum man ikke kan gå rundt og prøve å gjemme seg for. Det nytter ikke. Det er bare til å rykke tidlig ut og erkjenne at Den Du Vet er rett rundt hjørnet. At den kommer til å gjøre seg bemerket, den kommer til å prøve å vise muskler, og den vil sette alle kluter til for å gjøre livet ditt til et sant helvete.
Før vi går videre må jeg bare skyte inn en pep talk: De av leserne som tror at “Den Du Vet” er svineinfluensaen, bør skamme seg. De har ikke forstått noe.
Den Du Vet har den evnen til å få deg til å se tilbake på nettopp denne sommeren som er i ferd med å bikke over med sentimentale øyne av typen “ah, ja det var dagene sine dèt”. Om en tre-fire uker at du tenker hvor fantastisk deilig det var å leve helt uten struktur, legge seg når solen var på vei opp igjen og stå opp når majoriteten av landets pensjonister allerede har fortært tre til fire måltider.
For det er jo noe i det.
Det er når du står på busstoppet fryktelig tidlig om morgenen, uforsvarlig tidlig faktisk, når regnet plasker ned rundt deg, og det er mørkt og det kommer til å forbli mørkt resten av dagen fordi det er så skyet at solen knapt greier å nå igjennom, da skjønner du hvor deilig sommerferiens liv i sus og dus var. Du skjønte det kanskje når du sto midt oppi det også (for all del – jeg undervurderer ikke deg og hjernen din), men ikke i like stor grad som om en liten måneds tid. Vent og se.
Så vi er enige om at sommeren er på hell. Den kule bestevennen som bare stikker hjemom til gamle trakter en gang i året har begynt å miste litt av glansen sin. Han er sliten, han har vært superkul siden juni, slikt tar på. Han må tilbake til der han hører hjemme, og der blir du sittende igjen i sofaen med superbøllen Høsten (aka Den Du Vet), den semikjedelige Vinteren og den småpene venninnen Våren som du ikke kommer til å tørre snakke med før langt ut på nyåret. Og i det døren smeller igjen bak sommeren snur Høsten seg mot deg, blotter den tannløse kjeften sin og sier med sin asonore bøllestemme “håhåhå, nå skal vi ha det gøy”.
Jeg vet om folk som gråter blod av mindre.
Menmen. Hvor ille kan det være? Vi kjenner jo Høsten og Vinteren godt fra før. Vi vet at det stort sett bare blir med truslene fra Høsten. Når det kommer til stykket er jo Høsten bare et lite barn som har kommet i klinsj med sine personlighetsidealer. Ja, det er faktisk synd i Høsten. Og Vinteren er jo bare kronisk kjedelig. Det har jo aldri skadet noen. I hvert fall ikke fysisk. Disse to er forutsigbare, de er bøker vi har lest før. Med sommeren er det derimot futt og fart og hylerter og spillopper og latteranfall tjuefiresyv.
Vel, nok metaforpreik for i dag.
Men du – ha en fin høst, da.
Og nyt sommeren.
Vet du hva, kjære Kim Arne, nå har du misforstått noe.
Høsten er ikke bølla som driver bort sommeren. Høsten er den unge, mørkhårede med mandelformede, nøttebrune øyne som lar deg danse i fallende løv og bruke den nydelige kåpa som får deg til å se ut som en menneskelig blåklokke. Høsten er nydelige paraplyer, varme skjerf, og peiskos under et pledd med den du er aller mest glad i. Høsten er kakao med krem og eplepai med brunt sukker på. Høsten byr på votter og lange støvletter, ullsokker og støvler. Høsten er bestevennen.
Sommeren derimot, er den som er så heit at du svetter bare du beveger deg utenfor, den du smelter av, men aldri tør å røre. Sommeren gjør deg rød, svett og naken, både bokstavlig og billedlig. Sommeren er den du aldri tør se i øynene, den er for sterk til å nytes, og man blir faktisk litt lei av bikini etter hvert. Sommeren er liksom… for varm for fleskepølse. Det sier jo sitt.
.-= CingTs siste blogginnlegg var Ferieoppdatering =-.
[Svar]
Kim Arne Reply:
August 17th, 2009 at 19:34
Jeg hører hva du sier. (Eller kanskje ikke. Men jeg ser i hvert fall hva du skriver.)
Men hva om den nydelige paraplyen din vrenger seg? Hva om du sklir på det sleipe løvet og brekker lårhalsen? Hva om pleddet du er aller mest glad i klør? Hva om det er snerk på kakaoen? Ja, hva om bestevennen din forråder deg tre ganger før hanen galer neste morgen?
Hvor glad er du i høsten da? Har du tenkt på det??!?
[Svar]
Vel, hva hvis du savner sommeren så mye på høsten at du tar selvmord? Hvor glad er du i sommer da? Har du tenkt på det??!?
Og sånn kan vi fortsette til evig tid.
Men fra spøk (usaklighet) til alvor (blåklokkemennesker og kakao med krem):
Hvis den nydelige paraplyen vrenger seg revrenger jeg den. Hvis jeg brekker lårhalsen treffer jeg sikkert en cutiepie mannlig sykepleier på sykehuset. Hvis pleddet jeg er aller mest glad i klør, får jeg vel klø tilbake. Hvis det er snerk på kakaoen har jeg husket å ta med teskje slik at jeg kan ta det bort. Dessuten blir det ikke snerk hvis man har nok krem.
Hvis bestevennen min forråder meg tre ganger før hanen galer neste morgen får jeg finne meg en ny bestevenn. Heldigvis er ikke høsten en slik bestevenn som forråder deg. Høsten klemmer deg og tar deg i sin favn, og varmer deg, og tørker deg fra regnet som er ute. Høsten er ikke vær. Høsten er inne, foran peisen, under et ullteppe, og med kakao og krem i koppen. Høsten er ikke bare bestevennen. Den er kjæresten.
.-= CingTs siste blogginnlegg var Ferieoppdatering =-.
[Svar]
Kim Arne Reply:
August 20th, 2009 at 19:43
Du må huske at det er mer fisk i havet. Det vil komme en neste sommer, og da er det om å gjøre å synge gamle sanger om igjen. Fordi det har Lars Lillo Stenberg vedtatt.
Jeg tror vi setter punktum omtrent der for debatten. Livet har lært meg at det er tilnærmet umulig å diskutere (les: mane til fornuft) med jenter når de begynner med blåklokkesnakket sitt. Da ruller jeg ned. Da innser jeg at jeg når mine naturlige begrensninger som gutt.
Men du må ikke tro at du vant. Det ble uavgjort. Vi går til ekstraomganger og straffekonk.
[Svar]
Hvor fin sommer har DU egentlig hatt i sommer? Har ikke regnet bøttet ned i hele sommer? Våren er den vi er så glad i!
[Svar]
Hei Lillefjas!
Jeg har ikke glemt deg, men har hatt sommerferie vettu, og da prøver jeg å begrense nettbruken litt. Har tittet så vidt innom et par ganger.
Skal bli deilig med høst og juleforberedeleser nå. Og jeg titter nok oftere innom fremover, best å holde skikke på de daglige rutinene vettu gutt!
.-= Anjas siste blogginnlegg var Snart er dagen her =-.
[Svar]
Kim Arne Reply:
August 26th, 2009 at 20:40
Hei! Godt å se deg tilbake i kommentarfeltet, Anja. Jeg støtter opp om det å holde seg utendørs og langt vekke fra eteren når solen skinner og blåklokkene blomstrer. Det er nå innetiden begynner!
[Svar]