Jeg må si at vi etter hvert begynner å bli ganske kreative på det med dommedag. Det begynte litt spakt, litt døvt kanskje, med at levende og døde skulle dømmes på et heidundrende arrangement som mest sannsynlig Satyricon sikrer seg musikkrettighetene til.

Slikt funker ikke i dag. Vi er blitt hardhudet, vi er blitt fostret opp av Kaptein Sabeltann, og gud skal vite at det fantes ikke skumlere typer enn han og klovnene på Sirkus Arnardo. For der må jeg dele ut kritikk: Sirkusklovner står igjen som en av de største traumene fra min barndom. En kunne fortelle de hesligste anekdoter om hva som skjer når man går over veien på rød mann, bader rett etter å ha spist og løper rundt i huset med to sakser i hånden, ingenting toppet seg før det kom en eller annen klovn inn i bildet.

Det er altså verdt å skyte inn at hadde jeg blitt fortalt at på dommedag kommer alle verdens klovner til å samle seg til en gigantisk hær og dømme levende og døde, da ville jeg hatt stålrespekt for hele konseptet. Da kunne vi fort kommet opp i en tenkt situasjon hvor jeg tok historien for god fisk.

De siste årene har vi gjentatte ganger fått det for oss at enden er nær. Fugleinfluensa, munn- og klovsyke, skrapesyken (skrapesyken bør absolutt vurdere comeback. For et navn!), fugleinfulensa, SARS, miljøtrusler, Big Bang-prosjektet hos CERN, fugleinfluensa, diverse asteroider og nå altså den mye omtalte og utskjelte ribbesnuen.

Svineinfluensaen føler jeg er den av disse som har overbevist mest. Du vet du har en suksess når man setter det under kategorien “pandemi”. Pandemi rimer på leukemi, og leukemi er drittskummelt. Da må pandemi være minst like skummelt. Dessuten er det ikke hver dag direktøren i WHO må rykke ut i verdenspressen og si at “verdens ende ikke – absolutt ikke – er nær”.

Men nå nærmer vi oss et skikkelig gjennombrudd på dommedagsfronten. Enden er nær. Den er ikke mer enn tre år og drøyt tre måneder unna.

Åjada, folkens. Vi har fått en dato. En definitiv og absolutt deadline, muligens alle deadliners mor. Dagen da alle verdens klovner skal komme med de røde nesene og de flagrende buksene sine og si “hoppsideisann!“. Og så dør vi. Alle som en. Vi blir lallet inn i en strøm av rosa sukkerspinn mens et sirkusorkester med østeuropeisk besetning spiller ompamusikk.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men på meg virker dette som et helvete på jord. 21. desember 2012, midt i julerushet, en og halv måned før min tjueførste fødselsdag. 21. desember, altså. Nepal ble uavhengig på denne datoen i 1923. Snøhvit og de syv dvergene ble vist for første gang på denne datoen i 1935. Dessuten blir Lillebjørn Nilsen 62 år den dagen.

Maya-kalenderen stopper nemlig opp på denne dagen. Mhm.

Okei – la oss få fakta på bordet. Etter de opplysningene jeg har greid å sanke inn, stammer mayasystemet fra et par hundre år etter kristus, primært sett rundt år 200, med et visst slingringsmonn i hver retning.

Tenk deg at du er blitt oppnevnt som kalenderansvarlig for maya-folket på 200-tallet. Oppdraget ditt går ut på å lage en kalender som holder en stund. Du sitter dag ut og dag inn, inne i det fine været som var på 200-tallet, du går glipp av alle de festlige aktivitetene som maya-folk flest driver med (hva enn det måtte være), og du jobber ræven av deg. Til slutt når du 2012, du har jobbet deg gjennom atten århundre, du er møkk lei alt som heter kalendre, og plutselig kommer en av dine beste maya-venner inn i teltet ditt og spør om du vil være med ut og feie over noe firbeint.

Selvfølgelig takker du ja. Du har sett ditt, og du har ikke troen på at menneskeheten skal holde koken til 2012. Dessuten skal rett være rett, du er over alle hauger når man finner ut at man ikke har mer kalender igjen.

Asså. Snakk om å lage storm i vannglass. Jeg synes at dette resonnementet så til de grader er stabilt og vanntett. Lillebjørn Nilsen, sett i gang planleggingen av 62-årsdagen din. Nepal, stell i stand en uavhengighetsfest som savner sidestykke. Sett gjerne meg opp som hedersgjest.

Greit? Nå er det bare til å sette seg ned og lage kalender. Og fortsette å holde en knapp på svinesnuen som vårt endelikt.

For det med klovnene må vi nok utsette noen hundre år til.