Okei, jeg hadde tenkt å holde meg for god til å kommentere den pågående Kongo-rettsaken i det som man ofte kaller for det offentlige rom. Jeg har naturligvis kommentert saken vilt i det som man da må kalle for det private rom, eller bak lukkede dører om du vil. I MSN-vinduer, i friminutter og på bussen hjem har disputten gått varm. Det har flagret karakteristikker over en meget lav sko. Det er slik man gjør bak lukkede dører. Det er derfor alle de spennende møtene går bak disse forseglede dørene; det er der det skjer. Det er derfor politikerne knapt greier å holde masken etter å ha hatt møte bak lukkede dører.

Nok om dører.

Utviklingen de siste to-tre dagene er altså at det er blitt lagt ned påstand om dødsstraff for de to nordmennene, for blant annet drap av sjåføren deres, spionasje og gud vet hva. Det er liksom ikke måte på. Vi (les: jeg) skal ikke være sjåvinistisk og si at nordmennene automatisk er uskyldig bare fordi de er norske. Folk har det med å drepe i Norge også, og så videre. Det har uansett veldig lite med saken jeg vil ta opp å gjøre. Faktisk.

Du har sikkert tenkt tanken, hvis du har det med å tenke på slikt altså, at det er den umiskjennelige lukten av sagmugg og popcorn som siver inn fra rettsaken i Kongo jeg vil belyse. Det er aktorer som danser, folk som smiler mens de tørker blod (og mener at det er en naturlig reaksjon) og konspirasjoner som savner sidestykke.

La oss gjennomgå fakta i et rolig og behagelig tempo her.

Først av alt – Kongo krever 3000 milliarder av staten Norge i erstatning for denne saken. Da snakker vi erstatning til de etterlatte, erstatning til han typen som eide bilen (bilen er ødelagt og han taper penger hver dag), saksomkostninger og selvfølgelig “litt” for tort og svie.

Men 3000 milliarder? Er det bare jeg som reagerer på at det er litt høyt? Det er litt som når vi var i barnehagen og diskuterte hvor dyrt hus vi skulle kjøpe når vi omsider skulle bli store. Da var det ikke unaturlig at slike summer kom på bordet. Det var hus bygget utelukkende av pogs eller pokèmonkort, større enn fire fotballbaner med rom tapetsert med nugatti eller HaPå.

Her er det derimot voksne mennesker, etter alt å dømme noen av de smarteste og mest innflytelsesrike menneskene i Kongo, som klasker kravet om 3000 milliarder på bordet. Omtrent tjue ganger Kongos nasjonalprodukt, tilsvarende drøyt 600 000 kroner per norske innbygger. 3000 milliarder er ca. 600 milliarder mer enn hele oljefondet vårt. Ergo – 3000 milliarder er penger Norge ikke har. Da er det fryktelig mye penger.

Hadde det bare stoppet der. Kongo har også kommet opp med en konspirasjonsteori som jeg bare må ta av meg hatten og bøye meg i støvet for. De mener at ingen ringere enn kong Harald er hjernen bak dette påståtte mordet, at Tjostolv Moland og Joshua French drev spionasje og jaktet etter diamanter på direkte oppdrag av kong Harald.

Kong Harald, folkens. Kong Harald.

Kongo kan aldri ha sett kong Harald. Kongo kan aldri ha hørt kong Harald snakke. Snakk om epic fail. Prøv å se for deg kong Harald sitte i fuglerommet på slottet, med bilder av en sjelden diamant det går gjetord om skal befinne seg langt inne i jungelen i Kongo, han har vært i kjelleren og hentet opp våpen fra lageret sitt, og sitter med en mine i ansiktet som kan få vann til å fryse til is, og så sier han:

- Sonja ønsker seg denne. Finn den. Prøv også å finne ut om navnet “Kongo” er inspirert av fornavnet mitt. Dere har alle rettigheter. Skyt hvis det er nødvendig, drep hvis det er nødvendig. Og husk å smile pent hele tiden, er dere snill. Da vekker dere ingen mistanke.

Det funker ikke helt. Men jeg kan fint venne meg til denne Haralden, altså.

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.