Er det ikke noe i luften for tiden? En slags usynlig spenning? Som bare blir mer og mer spent etter hvert som dagene går? Kjenner du ikke det? Ikke i det hele tatt?

Neivel. Ikke jeg heller forresten. Jeg prøvde bare å være litt lyrisk av meg. Epic fail.

Men før eller siden er jeg overbevist over at vi kommer til å kjenne det, de fleste av oss. Lyrikk eller ikke. En gang ut i august, kanskje. Kanskje begynnelsen av september, for de av oss som er litt trege av seg. For det blir spennende i år. Jevnt. Dødt løp? Kanskje vi må frem med fotofinish. For første gang i historien. Det må jeg innrømme hadde vært litt tøft.

Nei, kjære leser, jeg snakker ikke om at det snart er seriestart i den spanske og engelske fotballen. Jeg snakker naturligvis om valget. Eller Valget. For i år blir det fryktelig spennende. Og veldig skjebnesvangert. Hvis og om og men det utenkelige skjer, det som folk nesten ikke tør snakke høyt om. At de derre stikker av med seieren. Partiet-hvis-navn-må-være-unevnt.

Jeg kommer tilbake til dette partiet i et senere blogginnlegg. (Ja, vi snakker nesten serie. Men siden jeg allerede har proklamert at jeg har laget krisepakke for å redde Tankefjas fra avgrunnen, synes jeg at jeg bør holde meg til dèt. Man kan ikke gå helt bananas med begrepene, heller. Det er snakk om å ha litt stil, folkens.)

Det er når det er valg i Norge at vi (les: jeg) merker hvor lite dette landet egentlig er, og hvor godt vi sånn egentlig trives når det kommer til stykket. Det er ikke mer enn en halvannen måned til valget, og vi kan ikke snakke om noe særlig valgkamp enda. Jeg har ikke sett noen politiske stands på det lokale kjøpesenteret. Jeg har ikke fått noen buttons, ei heller valgkampdrops. Hadde dette vært USA, og det var en halvannen måned igjen til valget, hadde det hele vært i ferd med kulminere etter måneders beinhard kamp.  Det hadde vært debatter, store folkemengder, presidentkandidatbarn som sier “I love you, I’m proud of, daddy” og hatter, spisse hatter med “We need change” og “Yes we can” og femten minutter reklameinnslag for kandidatene.

I Norge er slikt ulovlig. Reklameinnslag på TV, altså. Og en av Arbeiderpartiets store effektsatsninger i årets valgkamp er t-skjorter med påtrykket “Jens, vi kæn”.

Jeg kjenner at jeg blir litt matt av slikt. Motløs. Det er litt som om å ene sekundet stå midt på Manhattan og i neste øyeblikk stå på en bensinstasjon på E39 mellom Bergen og Stavanger. Type bensinstasjon hvor mobildekning først kommer som en kule i år 2034. Tro meg, det finnes opptil flere slike bensinstasjoner på E39. Jeg snakker av egne erfaringer.

Til tross for at vi i internasjonal målestokk dropper valgkampen og går rett på desserten, er det spennende og nesten umulig å forutsi hvem som kommer til å styre landet vårt om et par måneder. Det vil si, Tankefjas sitter på til nå upubliserte opplysninger om at verken Harry Hole eller Alexander Rybak kommer til å sitte ved roret i Norge etter valget. Tro det eller ei, kjære leser. Men ellers er det ganske åpent.

Hvem trekker det lengste strået – venstresiden? Høyresiden? Er det sentrum som gjelder i år? Hvem vil knekke tidlig? Hvem har de sureste valgkampdropsene? De døveste t-skjortene? Vil “Jens, vi kæn” gjøre jobben? Hvem står for skandalene? Vil noen av partiene gå i bresjen for mobildekning på bensinstasjoner på E39 mellom Bergen og Stavanger? Og hva har Alexander Rybak å si til alt dette? Vil partiet-hvis-navn-være-unevnt gjøre storeslem eller knekke etter omtalen de fikk på bloggen Tankefjas?

Så mange spørsmål. Men vil jeg få svar?