I dag er jeg i grunnen glad for at Tankefjas ikke er børsnotert.
Ikke det at problemstillingen “børsnotert – ikke børsnotert” er en stadig tilbakevendende problemstilling, det hadde tatt seg ut, men uansett. Jeg er glad for at det ikke finnes et Tankefjas Corporation, eventuelt Tankefjas Inc. At vi ikke snakker Tankefjas Solutions og Tankefjas Group Inc Act ASA. Og fusjoner, obligasjoner og  litt Sylvia Brustad og enda mer Dag Terje Andersen. Slikt. Det lukter kaos av den slags lang vei.

Grunnen til det er at noe sier meg at det hadde gått til helvete med Tankefjas på børsen for tiden. Aksjen ville falt så kapitalt og inderlig at vi måtte omdefinert begrepet finanskrise – folk ville begynt å snakke om Tankefjas-boblen som sprakk sommeren 2009, økonomspirer ville basert avgangseksamene sine på nettopp denne finansielle kollapsen og alt hadde jevnt over vært helt Texas. Og er det èn ting, ÈN ting jeg ikke vil, så er det inn i avgangseksamene til økonomspirer. Der går grensen for meg.

For det er bare til å innrømme det, Tankefjas er ikke akkurat bloggen som går som en kule for tiden. Som en venninne hvis innehar ambisjoner om å bli lege så enkelt oppsummerte det: Tankefjas befinner seg for tiden i “en komatøs tilstand som trenger terapeutisk hypotermi i form av nye innlegg for å ha et håp om å komme seg på fote igjen.”

Jeg tror det betyr noe bortimot at bloggen er i koma. Og at jeg må skrive eventuelle nye innlegg i hyperaktiv tilstand.

Vel – det er synd at det måtte gå så langt som til koma. I de selskapskretser jeg vanker i er ikke koma in for tiden, det er ikke noe man går og trakter etter, det er faktisk veldig not har jeg hør. Men jeg føler (som vanlig) at min oppførsel kan forsvares.

Jeg har tross alt vært ute og Reist. Åjadda. Jeg har forlatt trygge og gode omgivelser i drabantbyen min, til den usikre landsbygden i det norske Haugalandet hvor jeg har campet og festet med likesinnede (i telt – det måtte offisielt gå sytten år før denne grabben sov i telt første gang) og i de mangfoldige, blafrende metropoler på den øyen rett uti havet herfra som noen har funnet for godt å kalle for De Britiske Øyer.

Man blir rik av slikt. Ikke i kroner og ører må skjønne, personlig mener jeg at man ikke har vært i London før man har gått sviende i minus, men abstrakt sett er jeg nyrik. Jeg har blitt fortalt at Margaret Thatcher er den største kvisen på Storbritannias rumpe av en eldgammel mann med hår i nesen utenfor Marks & Spencer på Oxford Street, jeg har latt meg rocke av Queen og tildels Lily Allen (Fuck You, forresten), jeg har lært å hate norske ferger, jogget i Hyde Park og sett steder som langt på vei antyder at gud må ha hatt sine mørke stunder innimellom også. Men mange fine steder også. Og mange flotte jenter. For å nevne noe.

Og hva, kjære leser, hva kan da en komatøs blogg stille opp med i forhold? Fint lite, om jeg skal være freidig. Det er, strengt tatt, ikke synd i den. Men nå skal jeg se om jeg ikke greier å stavre denne stakkars bloggen på bena igjen. På fjerde forsøket eller noe i den duren der.

Som om ikke det var nok tenkte jeg at jeg skulle ønske deg en fortsatt fin sommer.
Så det så.