I søndagens blogginnlegg lovet jeg at jeg skulle komme tilbake til det partiet jeg omtalte som “det derre” og “partiet-hvis-navn-må-være-unevnt”. Jeg var fristet til å la det hele passere i stillhet, og la det stå som mitt løftebrudd i valgkampen. Men så kom jeg på at jeg ikke driver med valgkamp. Ikke noe aktivt for et parti i hvert fall. At jeg driver med propaganda på hobbybasis teller ikke.

Men som jeg omstendlig la frem for dere på søndag, dette valget blir skjebnesvangert. Det kan, i mine politiske øyne, stå mellom himmel eller helvete, død og liv. Og da har jeg ikke en gang tatt med i beregningen at flere tusen svineinfluensasmittede nordmenn skal ut og gå mandag 14. september. Og hoste. Og nyse. Og ta på dørhåndtak og betale kontant i kassen på veien hjemover. Det kommer til å bli svineinfluensa-bakterier all over. Jeg tror ærlig talt at i år vil det bare være nødvendig å legge stemmeseddelen i avlukket, så går seddelen av seg selv oppi urnen.

Er det pandemi så er det pandemi. Det er ikke akkurat da higen er størst etter å sende halve landets befolkning ut av hjemmene sine.

Men nå føler jeg at jeg mister tråden her. Eller, det vil si – hvis jeg skal være litt slem er jeg helt on track. Fordi det er snakk om en politisk pandemi i Norge for tiden. Den sprer seg, og den har gjort det lenge. Her om dagen kunne en av de gamle damene jeg går og handler med berette at hun hadde fått den.

Fremskrittspartiet.

Her om dagen tok jeg partitesten på VG Nett, mest for å se om jeg har fulgt med i timen og “heier” på de partiene som er nærmest meg i standpunkter. Det stemte, selv om SV har en lei tendens til å være øverst på listen når jeg er nærmere å melde meg inn i AUF enn i SU. På andreplass kom AP, og på tredjeplass kom Venstre. Ikke spesielt overraskende. Hvis jeg noensinne skulle gått over til “the dark side” – borgerlig side, er nok Venstre det mest sannsynlige partiet jeg ville søkt tilflukt hos. Senterpartiet kom på fjerde. Heller ikke overraskende. Kanskje SP burde kommet før Venstre, men det er bonde-fortiden som skremmer meg litt.

Nok om det.

Det mest interessante (sånn egentlig) var partiet som kom på sisteplass. Desidert sisteplass, jumbojumbojumbo-plass, til og med bak Kristelig Folkeparti. Gjett tre ganger.

Fremskrittspartiet.

Bare elleve prosent av mine standpunkter deler jeg med FrP. Noe som igjen kan bekrefte at jeg verken har svineinfluensa eller FrP-viruset. Jeg er frisk. Jeg er ikke som folk flest, som FrP påstår de er for, men jeg er i det minste frisk. Ikke noe pandemi her i gården.

Hva har gjort FrP for å bli slik det som det er i dag? Hvordan ble FrP et parti som folk (flest?) elsker, men slike som meg elsker å hate? Hva er det som får meg til å bli så mye mer frustrert av et utspill fra en FrP-poltiker enn fra en Høyre-politiker, selv om de mener omtrent det samme?

Jeg ser litt på FrP som en kul, muskuløs nabo, som er noen år eldre enn deg og som kommer bortom til deg i ny og ne med en pose det klirrer av. Naboen har de nyeste, blodigste TV-spillene, og prosjektor og lerret og dèt surround-anlegget. Dessuten har naboen bilder av nakne damer med pupper svææære som gresskar. Når du får valget mellom å være med naboen eller spise Big One med mor og far mens dere ser på Sjukehuset i Aidenfield på 28-tommeren i stuen, er valget enkelt. Selvfølgelig blir det en klirrende kveld med gresskar og Xbox.

Hvem sa at det bare var Eva som la seg friste av eplet?

Dette, kombinert med at folk som sympatiserer med FrP vet at det er folk på utsiden som er uenig i tilnærmet alt FrP mener og foretar seg, er nok en del av suksessoppskriften. Når man brenner for noe man vet andre er veldig uenig i, blir det til at man brenner enda mer. Da blir lojaliteten for partiet større.

Tror jeg. Men, jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: hvem er jeg?

Uansett- det gjenstår å se om Norge sitter med en kollektiv fylleangst en gang ut i oktober. Hvis vi gjør det, er min beskjed til FrP: Nå har dere sjansen. Dere har fire år på å gjøre Norge til lykkeland. Vis oss hvor enkelt det kan gjøres.

Lykke til.