Tankefjas

Beklager overskriften – den var nok kanskje litt frekk. Jeg håper og tror at du vil forstå den underveis.

Det har seg nemlig slik at vi nordmenn under tjuefem har et problem. Åjada, vi har et problem, og det er så alvorlig at det har blitt laget en doktorgrad om det, og når det lages doktorgrader om problemer, da snakker vi problem med stor p og utropstegn opp-ned og til siden. Greien med problemet er at ifølge doktorgraden tar så og si alle feil på et eller annet tidspunkt. Til slutt rakner det for alle og enhver.

Problemet er ikke nytt. Vi snakker ikke svineinfluensa-tilstander hvor ingen hadde hørt om det ene dagen, mens dagen etter var det på alles lepper. Dette problemet har bygget seg opp over tid, mest sannsynlig siden før jeg ble født. Men det er i ferd med å kulminere nå, det tror jeg virkelig. Jeg kjenner folk som mener at det er nettopp dette som er faktoren som får dem til å tvile på egen generasjon. At glasurgenerasjonen kommer til å kjøre dette vakre landet, velferdsstaten, tæring etter næring-samfunnet lukt til helvete. Dette er noe de sier i fullt alvor, midt på dagen og i edru tilstand.

Hva problemet er? Jo, det er det vi feilaktig kaller for orddeling, mens vi egentlig mener særskriving. Eller sær skriving, for å nærme oss den varme mandelen enda ett hakk. Javisst, en kan nesten kalle det litt sært. Dele ordene på midten, liksom. For all del, det er slik de gjør det i junaiten, og junaiten påvirker oss, hele tiden nær sagt, gjennom twitring og facebook og Hanna Montana og Chandler og Joey og jeg vet ikke hva. Og da er det ikke sært lenger. Da er det vanlig, det er akseptert og nesten lovlig.

Før reagerte jeg på det, som den norsknerden jeg har slått meg til ro med å være. Jeg husker at jeg nesten hisset meg opp over det, fordi jeg følte at det var så grunnleggende logisk at det heter “kjempefint!” istedet for “kjempe fint!”. Nå reagerer jeg nesten ikke på det i det hele tatt. Men jeg er fast leser på Orddelingsmafiaen, og jeg forlater sjelden den bloggen uten å ikke ha fått meg en god latter.

I en artikkel jeg leste her forleden, ble det tatt opp om særskriving virkelig er et problem, og om vi på sikt kommer til å godta orddeling på samme måten som i det engelske språket.

Dette er noe jeg har tenkt litt på i det siste. Rent personlig synes jeg at det er estetisk penere å ikke dele ordene på midten. “Kjempevanlig” tar seg bedre ut på papiret enn “kjempe vanlig”. Jeg føler teksten flyter bedre med “kjempevanlig”, men det er kanskje fordi jeg henger meg opp i slike feil.

Men et naturlig spørsmål som manifesterer seg i denne tankerekken er: er det noe å henge seg opp i?

Ja, er det det? Er det noe å ta på vei for og sammenligne med utagerende festing og heroin og ubeskyttet sex og alle andre skumle farer som lurer i mosen for oss ungdom? Vel, slik jeg føler det går det ett eller annet sted en usynlig grense for hvor særskriving er akseptert og ikke. Hvis jeg leser en blogg hvor bloggeren uttrykker seg perfekt og har et språk som enhver lingvist kunne gått til sengs med, men samtidig slurver litt med den sære skrivingen – hva så? Det burde vi greie å leve med. Det er når vi beveger oss inn i redaksjonelle medium, inn i bøker og i tekster som publiseres for et stort publikum, da tar seg ikke særskrivingen seg ut. Da føler jeg at min respekt og autoritetsfølelse for den som skriver forsvinner som dugg for solen.

Jeg synes særskriving kan være morsomt, jeg. Bare ta en titt på orddelingsbloggen og på overskriften i dette innlegget.
Enkel og uprentesiøs underholdning.

Sånn. Det var dagens lingvistiske diskusjon.