Jeg vet ikke helt, jeg. Kanskje jeg like gjerne burde droppet å nevne Michael Jacksons bortgang. Her forleden skrev jeg et innlegg om fluer nesten helt ferdig før jeg tok meg sammen og kom frem til at konseptet fluer bør modnes litt før jeg kan blogge om det. Kanskje jeg burde publisert det innlegget i stedet. Folk trenger nok å tenke litt på fluer nå som det er så mye død og endelighet der ute.

Men jeg tenkte – hvilken forskjell gjør det om jeg blogger om Michael Jacksons bortgang eller ikke? Jeg har liten (les: ingen) tro på at noen vil klaske hånden sin mot bordflaten og si “Nei vet du hva, nå har jeg fått nok, dette var dråpen, la nå den mannen få fred etter sin død for pokker!!” og skrive et frådende leserinnlegg til lokalavisen sin. Jeg tror bedre om deg, kjære leser. Det skal du vite, når det går litt i motbakke i livet ditt, at det sitter en gutt i Bergen som tror bedre om deg.

Hva er det å si? Som ikke er blitt sagt, mener jeg? Har jeg noe mer å tilføye, noe sånn by the way? Neh, dårlig med det. Jeg blir så tom for ord når folk går hen og dør. Selv om jeg på langt nær hadde noe spesielt forhold til verken musikken hans, hans gjøren og laden utenfor scenen og studioet, kort sagt veldig lite. Men når alle butikkene spiller musikken hans, når folk drar til byen med t-skjorter med ansiktet og navnet hans trykket på for å hedre ham- da kan selv ikke en enkel fjaser unngå å bli påvirket av det som skjer over dammen.

Ja, for det er der det skjer, ikke sant? Ting foregår på andre siden av Atlanterhavet, men det virker som om det er et nasjonalt ikon som har gått bort. Enda mer enn det, også. Og det er egentlig det jeg vil si noen ord om. Den enorme populariteten og betydningen den mannen har for så vanvittig utrolig mange mennesker. Hvordan noen mennesker nærmest dyrker og tilber ham som en gud. Det er da vi begynner å snakke om fenomen, vi er forbi legendestatus, og vi må inn i det aller ypperste selskapet av store menn og kvinner som har hatt sitt virke på denne siden av Melkeveien.

En tanke som slo meg da jeg skulle innom Twitter for å sjekke stemningen rett etter dødsfallet hans og ble møtt av et Twitter som var nede på grunn av for mange sørgekvitringer, var “hva om det skjer noe mer?” Hva om han stakkaren i det republikanske partiet som tilsto at han hadde vært utro mens familien hans trodde han var på skogstur (i beste fall en sannhet med visse modifikasjoner?? (Unnskyld, jeg skal ikke spekulere)) hadde tatt pressekonferansen sin i går istedet for i forgårs? Ville noen brydd seg? Ville den gråtkvalte tilståelsen hans ha druknet i tårene til de tusenvis av Jackson-fans som har samlet seg i LA? Hva om unge Neda i Iran ble skutt i går i stedet for i forrige uke?

Vel, jeg skal ikke synse om noe jeg strengt tatt har null, niks og nada peiling om. Det blir for dumt.

Uansett hvordan vi vrir og vender på det vil for alltid 26. juni være dagen da Michael Jackson døde.
Dagen som ble “This is it” så altfor tidlig.