Tankefjas

Jeg har hørt at sjansene for å vinne i lotto er like store som å sette seg på toget mellom Oslo og Trondheim, og iløpet av strekningen kaste en ball oppi en bøtte du ikke aner hvor står.

Det er vanskelig, noen vil nok slå til med umulig. Asså – strekningen Oslo-Trondheim er ikke snau. Tenk deg alle de bøttene som får plass på en strekningen, liksom.

Likevel er det hver lørdag èn, kanskje to, noen ganger tre personer som setter seg på dette toget. De knuger på ballen sin, til slutt reiser de seg, åpner vinduet, og kaster fra seg ballen. Og de treffer, oppi denne bøtten. De holdt en knapp på fjorten og et halvt minutt forbi Ringebu stasjon, og det holdt. Flaks? Javisst, men det finnes dem som påstår at flaks er et resultat av dyktighet.

Denne tesen liker jeg å ta frem nå og da når det går litt i oppoverbakke eller når jeg snakker med folk føler at de stanger hodet mot veggen gang på gang. Jeg mener – hvis noe så tilsynelatende umulig er så mulig at det skjer sånn cirka to ganger i uken i snitt, da er veldig mye annet som virker umulig mulig også.

Hvorfor jeg plager deg med semi-filosofiske påstander på en mandag?

Vel, paradoksalt nok har denne tesen slått imot meg den siste uken. Jeg har nemlig gått rundt i total uvisshet om jeg kommer opp til eksamen eller ikke. Og la oss ha det klinkende klart en gang for alle: jeg hater å gå rundt i uvisshet. Konspetet uvisshet er grunnleggende dumt og unødvendig. For når jeg går rundt i uvisshet, da begynner jeg å tenke.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Det er tenkingen som er vår tids største problem. Ikke tenkingen som i “vi må tenke litt over hvordan vi skal få utviklet fornybar energi”, men tenkingen som i “grunning”. Tenking som tar for seg hvordan ting vil bli og hva som vil skje, med andre ord når hjernen vår skal prøve å spå. Spåing i seg selv er greit nok for spesielt interesserte, men det funker ikke uten trening.

Den siste uken har nemlig hjernen min spådd at jeg ville komme opp til muntlig eksamen. Hjernen min er altså forhåndprogrammert til å jobbe utfra at umulige ting er fullt mulig, og dermed blir det en lite proporsjonal stigning som bastant påpeker at alt med sannsynlighet over omtrent seks promille skjer. I og med at tjue prosent av alle elver kommer opp til muntlig eksamen mente hjernen min at jeg sannsynligvis kom til å komme opp i omtrent femten fag samtidig, bare sånn for ordens skyld.

Er det meg det er noe i veien med? Eller er dette rett og slett takken for å ha et noenlunde positivt syn på livet? I så fall vet jeg ikke en gang om jeg vil anbefale det, i tilfelle du er på utkikk etter en pent brukt livsfilosofi for tiden.

Nå skal det nevnes at jeg ikke kom opp i noenting og at det fremdeles finnes et snev av rettferdighet her på jorden. Men jeg kommer ikke helt over det hjernen min gjorde mot meg. Jeg som trodde vi kom så godt overens og greier.

Menmen. Nå er det sommerferie. Eller semester som svenskene kaller det, stakkar.