Når direktøren i Verdens Helseorganisasjon uttaler at “verdens undergang ikke – aboslutt ikke – er nær”, tenker jeg at ting har kommet ut av sine proposjoner. Da bør menneskeheten ta selvkritikk. Da er det på tide å gå i seg selv, legge seg flat, og gå til marinering.

Jeg er selvfølgelig helt enig i direktøren i Verdens Helseorganisasjon. Det som er gale, er at hun (jeg er ganske sikker på at det er en hun) er nødt til å ta det opp. At temaet er på banen. At det finnes folk der ute, i edru tilstand, uthvilt og i god fysisk form, som i fullt alvor har spurt seg selv om verdens undergang er nær.

Jeg er ikke sint. For all del. Men jeg føler at jeg scorer opp mot gretten. Jeg er oppgitt med et hint av gretten, på en seng av skuffelse, for å si det med en kokks vokabular. Muligens også med en liten dæsj sarkasme. Muligens.

For verden går ikke under. Det er jeg ganske sikker på. Verden hadde stått her i omtrent fire milliarder år før vi i det hele tatt greide å meke oss ned her, og den kommer nok til å stå her like lenge etter at den siste av oss har dradd her i fra. Verden har med andre ganske god erfaring i å bestå. Jeg tror sannelig den har fagbrev i det også.

Visse pastorer i visse menigheter har rykket ut og sagt at “tegnene blir for tydelige”. At helvete er i ferd med å bryte løs. Sånn bokstavlig, altså. Ikke sånn du-skulle-vært-hjemme-klokken-elleve-og-hva-er-klokken-nå-om-jeg-tør-spørre-helvete, men skikkelig helvete. Helvete med stor h og trykk i alle stavelser. Dommedag, apokalypse, botsdag, kall det hva du vil.

Okei. Klimaet er ikke helt i vater for tiden. Økonomien faller som en sten. Rosenborg Ballklubb er i ferd med å gjenerobre toppen i norsk fotball. En pandemi står for døren. Ole Ivars er i studio for å spille inn ny plate. En maurart i Amazonas har avskaffet hankjønnet og sluttet å ha sex. Ting har kommet veldig mye på en gang.

Men det betyr vel ikke at verden er i ferd med å gå under? Er det bare jeg som er i overkant positiv, eller blir ikke det å sikte litt høyt, eventuelt altfor lavt? Å si at nærmer vi oss slutten, fanken ta at det skulle skje i min levetid, typisk mitt hell, skulle heller blitt født på sekstitallet, slik at jeg hadde fått opplevd Zeppelin når de var på sitt beste, ikke nå, fanken altså.

Det blir en tanke destruktivt, altså. Såpass synes jeg at jeg bør få lov til å si. Dette er ikke tiden for å løpe ut i gatene å hyperventilere og hoie og skrike om at tegnene blir for tydelige og at jordens endelikt er på vei.

Det blir for dumt, faktisk. Come on, menneskehet. Brødre og søstre. Jeg hadde trodd bedre om dere enn dette. Ærlig talt.

Burde vi ikke heller erkjenne at joda, det er litt å ta tak i, men det skal vi greie, og at dette faktisk kan være en mulighet til å løse problemene i fellesskap, og i beste fall komme ut av dette med en aldri så liten diplomatisk seier på kjøpet?

Bare et forslag, altså.