Det er veldig mye pirater for tiden.
Jasså, tenker du kanskje nå. Pirater. Ehm, nei? Du føler kanskje at det absolutt ikke er mye pirater for tiden. For alt jeg vet, mener du at det er for lite pirater nå til dags, og at det er et problem. Økende sådan. At vi opplever en piratkrise, som bør prioriteres foran i hvert fall finanskrisen.
Hvis du føler det slik, skal jeg respektere det. Jeg skal ikke henge deg ut offentlig. Jeg skal bare nikke samtykkende og se på deg som en katalysator i det mangfoldige samfunnet vi er i ferd med å få. Samfunnet hvor det også er plass til folk som synes at det kunne vært litt mer pirater rundt omkring.
Det jeg prøver å si, er at jeg synes det er mye pirater for tiden. Det er bare et problem med disse piratene. De er ikke ekte. De er, for å bruke et usedvanlig dårlig ordspill, bare piratkopier.
La meg presentere piratene anno 2009.
Først av alt, hjernene bak The Pirate Bay. Du vet, den rettssaken i Sverige hvor en samlet underholdningsbransje står mot fire-fem svette datanerder, derav en mann med bergenske røtter. Denne saken er såpass spesiell i seg selv at du ikke skal se bort ifra at jeg kommer tilbake til den ved en senere anledning.
Videre har vi piratene som driver og kaprer skip ved Gokk. Dette er nok det mest graverende eksemplet på mislykkede pirater. Noen har til og med gått så langt å kalle dem for sjørøvere.
Nei. Nei. Nei. NEI. NEI!
Jeg har sett bilder av disse såkalte sjørøverne. Du har sikker sett bilder av dem, du også. Det er ufyselig. Den indre sjørøveren i meg gråter blod av å se slikt.
De har maskingevær. De går med en merkelig blanding av militærklær og merkeklær. De krever betaling i dollar. Mest sannsynlig skal de ha det overført til en konto i ett eller annet skatteparadis også.
La meg gjenta:
Nei. Nei. Nei. NEI. NEI!
Jeg blir flau. Pirater med respekt for seg selv løper ikke rundt med maskingevær og outfit som halvt kunne vært godkjent i militæret og halvt i en casualgruppe. Såvidt jeg vet finnes det ikke militære casualgrupper, enn så lenge. En skikkelig pirat tror at dollar er en sykdom man pådrar seg når man ikke sier “arrrrr”etter hvert punktum.
Alle vet at for å få lisens som pirat må han ha følgende: trebein, rødt skjegg, lapp for øyet, papegøye, skattekart og merkelige klær.
Dessuten skal en pirat beorde alle menneskene den ikke liker til å gå planken, dernest krever løsepenger i en skattkiste som inneholder store mengder gull og diamanter.
Det er da man begynner å snakke pirat.
Ikke før det.
Arrrrrrr.
(Henviser ellers til denne videoen av den eminente animatøren Shagrat. Den sier veldig mye.)
Arrr, me hearty! Ye be speak’n th’ truth! Them lily-livered scallywags soon be ‘n Davy Jones’ Locker. I make sure o’ th’ wi’ me coat o’ arrrms!
Arrrr!
[Svar]
Kim Arne Reply:
April 22nd, 2009 at 22:54
Jeg kan annet enn å “arrrrrrr”e annerkjennende til den prekenen der.
Arrrrr.
[Svar]
Åhhh. Som jeg skulle sagt det selv!!! De er noen amatørpirater!
Pirater skal være enten sånn som du beskrev dem, eller slik som Pinky i “Kaptein Sabeltann og skatten i Kjuttavika”.
Herregud så betattet jeg var i han som spillte Pinky. *Fnis*
“Jeg er Pinky, Pinky er mitt navn. Til vanlig er jeg sjø`rrøvver, men nå er vi i havn… *synger og gauler av hjertets lyst*
Anjas siste blogginnlegg var Livstid!
[Svar]
Piratkopier heheh..
Jeg har snakket med han som spilte Pinky en gang (..på facebooken til min venn. Vell. Jeg har jo ikke facebook.)
Han ba oss si videre til verden at han ikke var død i en mopedulykke.
Såeh: Han er IKKE død i en mopedulykke, hurra!
Og jo, jeg savner de kule piratene.
Ida Thereses siste blogginnlegg var Hva det kan være når benet ditt kommer inntil noe under bordet
[Svar]
Kim Arne Reply:
April 23rd, 2009 at 22:38
Vet dere hva?
Jeg har snakket med Pinky. Ooooog jeg har bilde sammen med ham. Dere spør hvordan, ja?
Vel, for ganskemange år siden var jeg i Kristiandsand dyrepark, og vi hadde vært gjennom de elementære, kardemommeby, dyrene (no kidding), tømmerrennen, osv.
Bare en ting gjenstod: Kjuttavika. Eller Kjuttaviken som vi bergensere sier det.
Jeg gikk rundt og virret som vanlig, og plutselig var jeg tydeligvis inne på et område jeg strengt tatt ikke burde være. Og når jeg snudde meg kom forsyne meg Kaptein Sabeltann og Langemann. Om jeg ble skremt? Åjada.
De lurte på hvordan jeg hadde kommet meg dit og sånn, og viste meg veien ut. Litt irritert ja. På veien ut traff jeg Pinky og Pelle Pirat, og de var hakket mer positiv enn Kabelsatan og Langemann. De fulgte meg bort til foreldrene mine, og jeg fikk tatt bilde med Pelle og Pinky.
På det tidspunkt, mitt livs lykkeligste dag.
[Svar]