Dette innleggene går ut til bagatellene i livet.

Jeg synes de trenger litt oppmerksomhet. De fortjener et klapp på skulderen. Skjønt, jeg vet ikke om bagateller har skuldre. Kanskje de har pukler. Eller bare brusk, hvem vet.
Du tenker kanskje at nå kommer det et tirade med paroler som “vi bor i verdens beste land”, “vi burde være takknemlig”, “vet du, vi har vunnet i lotto vi, så enkelt er det” og “tenk på alle de som har det verre enn oss”.
Og det gjør det. Det er helt riktig tenkt, kjære leser. Jeg er stolt av deg. Du kommer deg.

På bussen hjem idag hadde nemlig bussjåføren på radioen. Fra radioen ble det formidlet at markedsliberalismen var død. Reagan, Thatcher, Hagen og Jensen hadde tatt feil. Sosialdemokratiet hadde gått seirende ut av dette også. Jeg følte naturligvis for å starte en spontanapplaus mens vi fremdeles ventet på grønt i Bergens definitive trafikkamaskin, men jeg lot være. Å starte spontanapplaus på en overfylt buss halv fem mandag ettermiddag har sjelden vært gull.
Siden markedsliberalismen tross alt er tuftet på bagateller i den vestlige verden, føler jeg for å gi litt tilbake til bagatellene.

(Med dette setter jeg også strek for dagens dose med propaganda.)

Som du sikkert har forstått allerede, har jeg ikke noe imot bagatellene. I hvert fall aldri i ettertid. Når det står på, er bagatellene en liten verdenskrise. Da er de, for å dra fram et middels kraftuttrykk, tidvis grisejævlige. Men etterpå, da liker jeg dem. På en måte.

Hva er en bagatell? En bagatell er når du uten overlegg kyler de to-tre minste tærne dine mot noe hardt, på sokkelesten, evt barbent. Et bordben, en dørstokk eller et annet forstyrrende element i landskapet, altså hva som helst, er nok. Jeg gjør slikt med jevne mellomrom. Hvis du har gått klar for noe slikt (noe jeg velger å ikke tro på, av prinsipp), kan jeg forsikre om at det gjør så vondt at selv From Frommesen fra Frommeland, hedersfromming i Frommeby får lyst til å påkalle djevelen.

En annen bagatell kan være når en mann i tjueårene, som tjener fire millioner norske kroner på å sparke ball to timer daglig, får de lekreste pasninger servert på gullakkert sølvfat, og kun har som oppgave å plassere sistnevnte ball mellom to stenger og forbi en like overbetalt mann med hansker, greier å bomme kapitalt og inderlig, ikke bare en gang må du forstå, neida, opptil flere ganger, på forskjellige dager. På forskjellige baner også. Vaterflate marker. Med sko som tilsvarer husholdningsbudsjettet til en norsk familie i flere uker.

Eller når en mann fra Haugar kledd i svart trøye, svart kortbukse, med svarte strømper som strekker seg opp langs leggene og som bare venter på å sniffe knærne, som attpåtil har en matchende svart fløyte, gjør seg fortjent til å motta bidrag fra Lions røde fjær-aksjon til inntekt for blinde og svaksynte, når han ikke ser at en mann fra Jamaica takler en finne helt klokkerent, og heller velger å vise Bob Marleys landsmann ut.

Det er bagateller.

Når jeg kyler mine tre tær på ytterste høyrefløy mot noe hardt, vet jeg når smerten og bannetiraden min er stilnet, at det er mennesker der ute som har det mye verre enn meg akkurat nå. Det finnes folk som fint kunne byttet sin situasjon med min. Muligens til mitt besvær og deres behag.

Likefullt lider verden av større problemer enn at Bergens stolthet bare har tatt to poeng på fem kamper og per dags dato kun er bedre enn et bedriftslag fra Buskerud fylke. I det berømmelige store bildet blir det veldig lite.

Ikke en liten pixel gjemt i et hjørne, en gang.
After all er bagateller en fin ting, i grunnen. De hjelper oss med å se helheten.