Tankefjas

Som den observante leser muligens har fått med seg, leser jeg mye bøker. Noen bøker glemmer jeg i det jeg lukker dem, noen bøker er så spennende at jeg ikke greier å legge dem fra meg, mens andre bøker først gjør inntrykk på meg etter at boken er satt tilbake i bokhyllen. De bøkene som havner i den siste gruppen er nok de beste.

Jeg har nettopp lagt fra meg en bok som havner i den gruppen. Av forskjellige grunner er det nok ikke den beste boken jeg har lest, men høyt opp kommer den. Jeg tror jeg likte boken fordi den er så spesiell. La meg kort oppsummere: Den er skrevet av en finsk forfatter med et navn jeg helst vil slippe å stave. Den handler om selvmord. Og på toppen av det hele er den skrevet med en humoristisk penn.

Mhm. Jeg innser at det høres mest ut som en utopi. En finne skriver morsomt om et tema som er så alvorlig at det i grunnen blir respektløst å skrive morsomt om det. Når finnene først skulle prøve å være morsomme, kunne de prøvd seg med noe morsomt i hvert fall. For eksempel seg selv. Men det er en annen sak.

Uansett. Boken heter Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna. Den handler om en mislykket direktør og en oberst som treffer hverandre på en låve. Obersten er der for å henge seg, mens direktøren har planer om å skyte seg der. De blir kompiser, og bestemmer seg for å legge selvmordsplanene sine på hyllen for en stund. Etter intens drikking og sauna (!) i et par dager, går de sammen om å arrangere en konferanse for selvmordskandidater, med mulighet for å begå et kollektivt selvmord som en heidundrende avslutning på konferansen. Det ender med at man skaffer seg en luksusbuss og reiser Europa på tverrs. På jakt etter den ultimate selvmordskulissen.

Selvmord er et tema jeg med jevne mellomrom tenker over. Hva er det som får folk til å begå en så absolutt og brutal handling? I boken møter vi veldig mange skjebner. En mislykket reineier, folk med store visjoner som har blitt skuffet over det livet viste seg å utvikle seg til å bli, en dame som har levd i ekteskap med en tyrann av en mann i flere år, osv.

En kan spørre seg selv om det er legitime grunner til å gjøre ende på livet. Om det i det hele tatt finnes en slik grunn. Man kan si at når mennesket har rett til å bestemme over sitt eget liv, skal det også ha rett til å bestemme over sin egen død. Alle har sine egne svar og formuleringer på disse problemstillingene, og jeg skal ikke spekulere i noen av dem.

Det som er sikkert, er at det ligger veldig mye desperasjon bak en slik handling. Samtidig er selvmord fremdeles veldig tabubelagt; det er et ikke-tema og noe vi ikke snakker høyt om. Jeg tror at hvis vi bare hadde lagt mer fokus på selvmord, og fanget opp og hjulpet potensielle selvmordskandidater, ville det vært en veldig god start.

Det er utrolig hva mennesker kan utrette i fellesskap. Det er alltid godt å ha en god venn å betro seg til. En føler seg lettere etter å ha snakket med noen om noe som er vanskelig eller tungt. Det blir som å bære en sofa. Du skal være beundringsverdig sterk hvis du greier å bære den på egenhånd.

Veldig få er det.

Men sammen, da greier vi det meste.