Her om dagen så jeg et klipp på YouTube. Eller jutjub som jeg pleier å kalle det. Det var sent på kvelden, jeg har nemlig hatt vinterferie den siste uken, og da hender det at man ikke får sove. Man gjør rett og slett for lite. Søvn blir overflødig. Det blir som å sette mobilen på lading selv om alle indikasjoner tyder hen mot at det strengt tatt ikke er nødvendig. Vi har vel alle vært der.

Så det har blitt mye jutjub den siste uken.
Klippet var fra NRK. Og ikke nok med det – klippet var veldig gammelt. Fra den tiden da de kuleste guttene i gaten sa “vil du værra med hjem og se på fjernsynet mitt?”. Fra den tiden da man var litt rebelsk dersom man så på fjernsynet, eller televisjonsapperatet. Man trosset frykten for å få firkantede øyne, og kastet seg samtidig på toget med påskriften “fordumningsekspressen”. Spesielt hvis det var snakk om farge-tv. Måtte gud i himmelen forby. Man kunne like gjerne lese tegneserier. Det var samme ullet.

Men nå glemmer jeg helt klippet jeg så. Det var et klipp med, for det første, veldig mange rare eksemplarer av menneskeheten. Det var folk med morsomme briller, noen hadde veldig fargesterke og blomstrede skjorter, og noen satt og til og med og røykte. I studio. Åjada.
Det minnet ikke rent lite om klassebildet klassen min tok i høst. Vi hadde hippi-tema.

Du skjønner sikkert at det hele dreide seg om et debattprogram. Debatten handlet om hvor gudløs Norge var i ferd med å bli. At lærere titt og ofte rapporterte opp i systemet om elever som hadde sagt “fanden” og brukt ord som alluderte sterkt til kjønnsliv og seksualdrifter. Og i studio satt det en predikant. Det vil si, jeg går ut i fra at han var predikant. Dialekten hans var i hvert fall veldig predikantisk-ish. Og han røykte ikke. Uansett. Han var veldig engasjert. Han ble bare rødere og rødere i ansiktet sitt, og til slutt sa han, bortimot skrek, “snart går det til helvete med oss!”. Det var som om det gikk et gisp gjennom studioet.
Helvete.

Det var det de brydde seg om på 1960 eller 1970-tallet. Mest sannsynlig 1970-tallet. Jeg har forhørt meg med fagfolk, nemlig. At det mest sannsynlig kunne gå til helvete med oss. Folk anså det som et problem. Folk gikk rundt og skamløst bekymret seg for at de kunne havne i Den Store Kaminen.
I dag, ler vi stort sett av slikt. Vi har vanskelig for å ta en gjeng røykende menn i blomstrede skjorter seriøst. Vi ler litt, og priser oss lykkelige for at optikerbransjen har modernisert brilleparken sin.

Når jeg ser Tabloid og andre debattprogrammer på TV i dag, dels tenker jeg, dels håper jeg, at vi kommer til å gjøre det samme om tredve år når vi ser søker opp gamle TV-klipp og ser dem på tommelfingerneglen vår i Superduper high definition crystal clear nail screen-edtion (best kjent som SDHDCCNSE). Vi ler litt av frisyren til Siv Jensen. Fniser litt av brillene til Erna Solberg. Og det slipset til Jens Stoltenberg, det så man sist på et bad-taste-party på Finse. Der hvor man kan høste aprikos og papaya, vet du.

Og når du hører at de snakker om snikislamifisering og hijab og halalkjøtt, da ler du, du bryter sammen, det er nesten så du tisser på deg, slik at den selvvaskende og hurtigtørkende buksen din hadde fått kjørt seg litt, og du tenker – snikislamifisering, liksom. Det var tider det.

Helvete, du liksom.