I dag tror jeg det kommer til å smelle.
Misforstå meg rett. Jeg er ikke sint. Ikke er jeg spesielt skuffet heller. Ikke gretten, ikke opphisset, ei heller arg. Men jeg har litt som må ut. Noe som har ligget latent siden lenge før jeg begynte å blogge. Dette er noe jeg egentlig bare har gått og ventet på skulle bryte ut. Det er som med Japan. Vi vet at en dag kommer Japan til å løsne fra kontinentet. En dag. En dag drypper denne berømmelige dråpen ned i begeret, og da er det ubønnhørlig slutt. Da drar Japan. Baibai.

Jeg ble litt glad da jeg kjente at dråpen hadde dryppet nedi dette allerede nevnte begeret. For det har med mat å gjøre. Jeg synes at jeg blogger alt for lite om mat. Javel, jeg har fleskepølsen, men i en perfekt verden er ikke fleskepølse mat. Hva meg angår er tanken på en perfekt verden i grunnen ganske pirrende, derfor strykes fleskepølsen fra den listen, offisielt, her og nå. Mat tror jeg nemlig har kommet for å bli. Derfor blogge om det. Kall meg grunn.

Det som har ligget latent ganske lenge, veldig lenge faktisk, er mitt forhold til ketchup.
Faktoren som fikk det hele til å kulminere, var den nye reklamen til Idun for, ja nettopp, ketchup. Reklamen påstår at Idun ketchup passer til det meste. På det meste også. Og ikke nok med det: I det meste.

Dette fører meg til kjernespørsmålet – gjør den virkelig den? Passer den noen steder i det hele tatt? Ketchupen altså?

Jeg kan ikke uttale meg objektivt. Jeg har for lengst slått opp med ketchupen. Og nå skal jeg gjøre som Marit Larsen, virkelig henge ketchuppen i all offentlighet, slik at alle kan le av den. Igjen: Kall meg gjerne grunn.

Men jeg mener at noe må gjøres. Tiltak må iverksettes. Ketchupen har fått styre og stelle altfor lenge, uten at noen har sagt i fra. Derfor skal jeg si i fra. Jeg skal gå i krigen, dette er, som seg hør og bør, min kamp. Noen tar opp kampen mot kriminalitet, noen tar opp kampen mot hybelkaniner, andre tar opp kampen med ketchupen. Der har du meg.

Kritikken min mot ketchup går mest på dens utspekulerte måter å innynde seg plass i vanlige menneskers liv. Jeg vet om opptil flere som uten å mukke klemmer ut ketchup på både det ene og det andre, uten helt å vite hvorfor. De bare gjør det. Jeg klandrer ikke dem. Ikke deg heller, hvis du skulle ha samme vanen. Det er ketchupen jeg er ute etter. Det er den jeg skal ta. Ikke deg. Du er, etter hva jeg se, ganske snill og grei. Det er ketchupen som har dradd deg inn i dette. Mot din vilje. Den er ikke snau, ketchupen, skjønner du.

Ketchupens posisjon på norske matfat, mener jeg, er basert på en misforståelse. En heidundrende misforståelse med stor M og to streker under svaret uthevet i fet og kursiv skrift. Ketchup hører hjemme i blodige filmer fra åttitallet. Filmer som er passe skumle helt til en viktigpetter i rommet ødelegger stemningen med å si at det bare er ketchup. Mest sannsynlig Heinz’, for den er så tyntflytende.

Smalt det nå? Jeg vet ikke. Men det var godt å få lettet på trykket.

Post Scriptum: Kritikken er ens rettet mot tomatketchupen. Tomatsausen, tomatpurè og sennep er alle fritatt fra ordningen. De har alle oppført seg finfint. Signe dem.