Tankefjas

I dag blir det enda mer snakk om mat.
Hvorfor det? Jeg blogget jo nettopp om mat? Jo, det kommer av at jeg er opptatt av sammenhenger. Jeg må ha røde tråder her i livet å forholde meg til. Det er det som er limet i min jordiske tilværelse. De røde trådende. Hver gang jeg opplever noe nytt, er det en trygghet for meg å se paralleller.

Det siste var en spøk. Røde tråder er greit det, men jeg er ikke Titten Tei heller.
Uansett. Ikke langt fra der jeg bor, ligger det et gatekjøkken. Et skikkelig seriøst gatekjøkken, det heter faktisk PROFF gatekjøkken. Åjada. Det er et profesjonalisert gatekjøkken. Fint skal det være. På folkemunne kalles det bare “proffen”. Uten store bokstaver eller utropstegn verken foran eller bak. Men det er et skikkelig gatekjøkken. Det er en slags hytte, og noen trebenker utenfor. Ganske enkelt et kjøkken på gaten.

Problemet til proffen er at det sjelden er folk der. Jeg har passert gatekjøkkenet på de mest finurligste tider. Altså tider der alle konvensjoner i verden sier at et gatekjøkken skal bli nedfrekventert. Det er verdt å nevne at gatekjøkkenet er plassert i et familiedrabantbyområde, fem kilometer fra Bergen sentrum, hvor livet stopper opp klokken halv elleve om kvelden. En kan selvfølgelig stille spørsmålstegn ved nødvendigheten til et gatekjøkken i et området hvor majoriteten av befolkningen enten er barn seks minus, eller eldre sytti pluss – men folk trenger da middag. Eller rettere sagt; folk trenger mat.

Noe må være gale med gatekjøkkenmaten. Fryktelig gale. Jeg har tydeligvis gått glipp av noe, personlig kunne jeg gjerne slått et slag for proffen, hadde det ikke vært for at jeg allerede er under en ordning som fungerer tålelig bra. Nemlig mors vinger.

Derfor prøvde jeg her forleden å analysere de forskjellige typene mat vi har. På et generelt basis, delt opp i urettferdige båser. Jeg oppsøkte den norske folkesjelen for å finne svar.

Jeg begynte med den skikkelige maten. Den ordentlige. Mat med poteter.
Mat med poteter er en god kristen. Går med blazer til hverdag såvel som fest, holder alltid fartsgrensen, snyter aldri på skatten, stemmer på et ordentlig parti på valgdagen , og synes at det å prøvesmake en drue i fruktdisken er å dra den litt langt. Dessuten ser mat med poteter på NRK og legger seg etter kveldsnytt.
Mat med poteter har ikke spesielt mange venner. Men det bryr den ikke. Mat med poteter er tøff slik.

Videre tok jeg for meg frysepizzaen. Frysepizzaen har ikke vært i kirken siden ungdomsskolen, og da sovnet den. Frysepizzaen stemmer etter hvem som har den rareste hårfrisyren, ser på MTV og liker å være oppe til tre om natten. Frysepizzaen snakker høyt i forsamlinger og er überpopulær. Det frysepizzaen sier er vår lovsang.

Til slutt kom jeg frem til gatekjøkkenmaten. McDonalds og Burger King kommer innunder denne, tror jeg. Gatekjøkkenmaten har aldri vært i kirken engang. Gatekjøkkenmaten raper under måltidene, vasker seg en gang i uken og eier ikke døgnrytme. Gatekjøkkenmaten er yrkeskriminell, og bruker valgdagen til å onanere og forarge seg over at det ikke er mulig å kjøpe alkohol.
Det er ikke håp for gatekjøkkenmaten. Folk ber for gatekjøkkenmaten.

Okei. Jeg overdrev kanskje litt. Bittelitt.
Men etter analysen min kom jeg fram til at det er gatekjøkkenmaten som trenger vår oppmerksomhet. Maten med poteter vil alltid klare seg. Det er verre med gatekjøkkenmaten. Den trenger hjelp til å komme seg på ovenpå.

Tenk på det du.