Tankefjas

Er du klar over at Norge er i ferd med å miste to ting?
Ikke det nei. Men du skal vite det, at ting skjer. Du tror det ikke når du setter deg på bussen om morgenen, når du sitter på skolen eller arbeidsplassen din, eller når du går og legger deg om kvelden. Men ting skjer. Det er full aktivitet i kulissene. Futt og fart. Hæla i taket. Og det som verre er.

Mhm.
Og nå er vi altså i ferd med å miste ting. De er i ferd med å gå opp i røyk. Ganske snart har de verken noe fremtid eller noe nåtid. Bare minner om en stolt fortid. Tenk på det du.

Jeg vet det.
Jeg gjør alt jeg kan for å trekke ut nysgjerrigheten din. Det er et problem jeg har. Men du verden så gøy det er.

Dem det gjelder er, trommevirvel, gjøken og femtiøringen. De er på vei ut.

Spesielt trist er det strengt tatt ikke. Så ærlige må vi være, folkens. Mange vil nok si at både gjøken og femtiøringen er over the hill. At det er et skritt i riktig retning at landet snart er kjemisk fri for begge delene. De har fått sine femten tilmålte minutter i rampelyset. Nå kan endelig nye krefter slippe til. Kanskje dette kan bety en oppsving for erlen. La oss innrømme det, erlen får ufortjent lite oppmerksomhet. Jeg bor i erleveien, og det er det eneste jeg hørt fra erlen. Jeg spør deg – hadde du hørt om erlen før dette? Det er for gale. Virkelig.

Hva femtiøringen angår er den ikke spesielt innovativ og fremtidsrettet, den heller. Alvorlig talt, det du får for femti øre eller mindre, vil du strengt tatt ikke ha. Selv bæreposene på Rimi koster mer. Femti øre er absolutt ingenting. Femti øre er null kroner. Skylder du noen fjorten kroner og femti øre, men gir femten, er ikke de femti ørene noe du tenker på den påfølgende natten. Vi må se så stort på det. Femtiøringen er ikke uunnværlig lenger.

Men – jeg er innforstått med at det er mye rart der ute. Jeg har registrert at det finnes en landsforening for eliminering av ugler, noe som gjør det svært sannsynlig at det finnes en forening eller gruppering der ute som verner om gjøken. Den usympatiske fuglen som driver med polygami og begår innbrudd i andre fuglers reir, mest sannsynlig også erlens reir. Erlen, folkens!  Det er nok dem som er gal nok til å verne om en slik fugl. Som sagt, det er mye rart der ute. Det skulle ikke forundre meg om femtiøringens venner finnes også.

Det jeg tenker er – hvordan tar slike folk en nyhet om at visen snart er over? Blir de lei seg? Tar de det som et personlig nederlag? Innleder det mange blå dager hvor de sitter hjemme, i undertøyet, uflidd og med en odør av svette som stiger i takt med fraværsdagene, mens de sitter og ser på bilder av henholdsvis gjøken og femtiøringen, og synes at det er forjævlig urettferdig at det skulle ende slik? Nå, som de endelig hadde forstått gjøken. Lært den å kjenne. Kommet under fjærene dens.

Jeg vet ikke.
Men hadde jeg kjent en slik type, ville jeg anbefalt å gå over til erlen.

Erle is the new gjøk.

Jepp. Bare vent og se.