Tankefjas

I går måtte jeg kjempe en kamp mot snømengdene for å stavre meg de 56 meterne (jeg har faktisk sjekket det på gps) det er bort til busstoppet der jeg bor, og komme meg inn på bussen.
Som bergenser er jeg ikke vant til slikt, desto mindre skapt for det. Snøen altså.

Med tre og et halvt snøfall i året blir det slik.
På onsdag, da jeg løp i utegymmen i tett snøkav (det er slik man gjør det på den skolen jeg går på, har utegym i snø), da jeg innså at det kanskje ikke hadde vært så dumt å ikle seg superundertøy likevel, da jeg var så kald på fingrene at de ble brennende varme istedenfor, da tenkte jeg – gud hvor jeg savner sommeren.

Husker du sommeren?
Jeg husker den. Såvidt. Neida. Jeg husker den, ganske godt. I hvert fall den forrige. Det var en fin sommer, av ypperste kvalitet. Muligens den beste sålangt. Varmt, deilig vær, jeg husker at jeg fant en badeplass ingen andre jeg visste om, jeg syklet dit nesten hver dag, kjøpte is, solo-is som ble til solo etter ti minutter på grunn av den høye temperaturen, jeg husker vi grillet, maiskolber, hamburgere. Jeg husker den kvelden vi satt ute, det var begynt å mørkne, og plutselig åpnet himmelen seg i det som en venn fra utkant-norge kaller for rotbløyte. Vi hadde ikke sett regn på ukesvis, og det var nesten noe magisk over det.

I dag er det å våkne opp til regn som klasker mot ruten omtrent like magisk som å slå på en kaffetrakter.

Those were the days.
No offense, vinteren. Du er grei, det er ikke det. Det er greit med snø sånn innimellom. Jeg er fremdeles så barnslig at jeg synes at aking er stas. Men sommeren er så uendelig mye bedre. Sommeren er den kule vennen som stikker innom et par måneder i året, som til vanlig gjør sitt virke i Florida, California, Marbella og i Australia. Spesielt Australia, Australia er sommer, det.

Så den kule vennen stikker innom. Vi har det gøy, jeg tror vi smeller til med kjempegøy, ja det gjør vi, vi har det kjempegøy, så gøy at vi tenker at slikt vil det være for alltid, og hva livet angår, så skal vi leve for alltid, den ene klisjeen avløser den andre, men plutselig sier vennen vår at den må dra. Lover å komme tilbake, men nå må den dra. Og vennen vår er kanskje kjempekul, men når det kommer til avskjed har den et ikke beskjedent forbedringspotensial.
Selv Snusmumrikken takler avskjedsscener bedre enn vennen vår.

For plutselig en dag, når vi har stått opp grytidlig for å tilbringe enda en dag med vennen vår, møter vi bare de utbrente glørne på leirplassen hvor sommeren hadde holdt til under hele oppholdet sitt. Og det er der vi slår oppgitt ut med armene. Skal til å si stygge ting om vennen vår, før vi kommer på at den er jo så populær, at den måtte raskt videre, og akkurat nå har noen andre glede av nærværet dens et annet sted.

Fysj og verre.
Nå ble det i overkant melankolsk her. Det er tross alt en filleting. Og hvem er jeg til å gå løs på vinteren? Jeg som ikke har fått influensa type A, ikke en forkjølelse engang – jeg som i grunnen kommer greit ut av det med vinteren? Jeg bor i Bergen, byen som knapt kan skryte på seg snøfall iløpet av vinteren – det er de oppe i nord som skulle klage, ikke jeg.

Nei jeg vet ikke.
Men jeg savner sommeren fordi om. Våren, desto mer, men de går liksom hånd i hånd.

Snart.