Oi.
Jeg kjører vanskelig overskrift i dag. Hvis du skulle lure, er det ikke snikast-matifisering jeg mener. Nei, det trodde du vel ikke? Bra. Det er snik-astmatifisering. Som i sykdommen astma. Altså snikastmatifisering.
Snikastmatifisering. Prøv å si det mange ganger etter hverandre. Eller lese det, det er egentlig nok. For min del skal det ikke mange runder med snikastmatifisering før det blir natti natt.

Uansett.
For noen år siden var jeg på leirskole. Ikke sånn tulleleirskole med to overnattinger og litt forsiktig turgåing. Nei, skikkelig leirskole fra mandag til fredag, hvor vi måtte ta i dyretarmer og fjerne hud av grisehoder. Og det på et skikkelig gudsforlatt sted. Åjada. Det var juleleirskolen sin det. Det blir ikke leirskole før man har blod langt oppetter armene.

På leirskolen var min klasse sammen med en klasse fra en annen skole. For det sosiale samværets skyld satt vi sammen med to fra vår egen skole og to fra den andre skolen under måltidene.
En av de nye elevene på mitt bord vakte litt oppsikt. Han fikk mye kulere mat enn oss. Det var som om maten hans var lagd med mye større kjærlighet enn vår.

Det viste seg at han hadde sine intoleranser. Nøyaktig hvilke intoleranser skal jeg ikke spekulere for mye i. Det er tross alt lenge siden. Og man går strengt tatt ikke rundt og husker intoleransene til gud og hvermann. Jeg må ærlig innrømme at jeg har problemer med å huske navnet hans også. Intoleranse hadde han i hvert fall. For meg er det det viktigste. Og det er det som spiller en rolle i dette innlegget.

Vi andre var selvsagt litt misunnelig på han med intoleransen. Maten hans så jo hakket mer delikat ut enn vår. Men det var greit. Vi hadde tross alt hørt historier om folk med intoleranse som hadde fått i seg ting de ikke tålte. For å si det slik – vi hadde nok med dyretarmene. Så vi godtok at denne gutten fikk litt særbehandling. Alt i orden. Det er lov å være grei.

Men skal dette gjelde bare dem med intoleranse? Skal vi bare være grei med dem? Eller kan vi, når vi først er i siget, også være grei med jøder, muslimer og vegeterianere? Hvis person A sitter i samme rom som person B, og person A vil ta seg en røyk, men person B protesterer høflig og sier at du, jeg har astma, så jeg blir litt dårlig av røyk, kan du ta den ute? Det går jo strengt tatt ut på det samme? Uten at vi beskylder jøder for å snikinnføre jødedom i Norge? Og astmatikere for å snikastmatifisere?

Likevel har et utspill i media denne uken, hvis vi tolker det bokstavlig, og vi innrømme at det skal vi, det er tross alt det det blir mest gøy ut av, fått det til å virke som om dette er i ferd med å skje med islam i Norge. At Ola Nordmann snart, veldig snart, dropper kotelettene, slutter med alkohol og begynner å lage bønnekrok i stuen. Bare fordi noen forsiktig har spurt om det ikke var greit om man serverte litt halalkjøtt i norske fengsler. Akkurat som gutten på leirskolen.

Utspillet får det til å høres ut som om at det er noe kjempeskummelt som er i ferd med å skje i Norge. Men vet du hva? Jeg tror det er tiden som har vært på ferde. Jeg ser absolutt trekk som kjennetegner tiden. For hva er det tiden har gjort med Norge? Jo, Norge har blitt et kjempefint land å bo i. For laktoseintolerante såvel som jøder og muslimer.

Er det ikke et tegn på at landet vi bor i er så fint og godt at folk fra andre kulturer kommer hit ? Er ikke det en glede i seg selv? Og hvis vi sier ja, det er greit, dere skal få halalkjøtt, dere kan få slippe cheeseburgere, det går så fint atte, er ikke det en positiv ting? I stedet for å si nei, her i Norge vet vi ikke en gang hvordan vi skal uttale ordet halal, så her må du nesten godta å spise smalahove og svinerib- neeei jeg vet hva du prøver på! Du prøver å snikinnføre religionen din du. Åjada, jeg leser deg som en åpen bok.

Så kan vi andre spise det vi er vant til å spise.
Og så er alle mer eller mindre fornøyd.

Hvorfor er det ikke så enkelt? Har jeg glemt noe?