Tankefjas

Jeg har, gjennom et par år nå, infiltrert den eldre delen av befolkningen. Rullatormafiaen. Kamferbanden. Det er ikke bare kjært barn som har mange navn.

Det er fristende å si at jeg er muldvarp på oppdrag av PST. At jeg opererer undercover (uten hijab altså, det hadde tatt seg ut, bare sånn helt naturlig undercover) og rapporterer til menn som kjører svarte Mercedes som jeg møter i parkeringshus og overleverer diskrè dokumentmapper til, og sier “de har oss nå” med resignert røst.

Slik er det ikke.
Men jeg kan bare si, hvis det nå skulle være noen der ute som sover litt urolig om nettene, som ser på de eldre som en tikkende bombe, at det er bare til å ta det med ro. De planlegger ingenting mot oss. Ikke som jeg har fått høre, i hvert fall. Det eneste som tikker i eldremiljøet er klokkene deres. Til gjengjeld tikker de som bare pokker. Det er noe med akkustikken i leiligheter hvor det bor folk sytti pluss som får tikkingen fra klokkene deres til å formelig gjalle i veggene.

Det er ikke det at de eldre ikke makter å planlegge et attentat mot oss. De har rett og slett nok å henge fingrene i på hjemmebane. Timeplanen er full, simpelthen.

Når man infiltrerer eldre, er det å gå på butikken en hovedbeskjeftigelse. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært med eldre på butikken. Det er et prosjekt som krever nøye planlegging. Det er tross alt dagens høydepunkt. For dem altså.
Man må vite nøyaktig hvor mye som skal kjøpes inn. Vite omtrent hvor mye kalaset vil koste. Ta stilling til det problematiske spørsmålet som omfatter antall handlenett som skal medbringes.

Dessuten. Noen varer henger høyere i kurs enn andre. Diabetikersjokolade for eksempel. Svisker. Kefirmelk Men ingenting slår Fleskepølsen.
Det er Fleskepølsen vi skal takke for at de eldre lar oss være i fred. Tenk på det neste gang du står i påleggsdisken, du.

Du tenker kanskje nå at du har gått glipp av noe. At du har feilet i påleggsdisken. Jeg kan forsikre deg om en ting- du har på langt nær gått glipp av noe hvis du ikke har smakt, eventuelt sett Fleskepølsen i butikkene du frekventerer mest. Det ser minst like kvalmt ut som det høres ut som, og selv hadde jeg ikke sett snurten av produktet før jeg startet undercovervirksomheten min. Fleskepølsen er også nokså eksklusiv. Det er ikke alltid butikkene har den inne. Ganske sjelden, egentlig. Dyr er den også.

Men du verden så populær.
Man kjenner det allerede i fruktdisken dersom dagens klient vil ha Fleskepølse. Pærene får ikke samme oppmerksomheten. Det kommer et utålmodig drag over vedkommende. Noe uvant rastløst, det er nesten som om du kjenner pacemakeren blir overflødig dess nærmere vi kommer påleggsdisken.

Her om dagen var det bare en pakke igjen. Bare èn pakke. Men det var to som ville ha den. Du kommer tilbake til barokken hvis du legger aldrene deres sammen. Minst.
Det var da mistankene mine om Fleskepølsens kraft ble bekreftet.
Den kraften skal vi ikke kimse av. Det var som et westernoppgjør. Helt sant. Jeg tror det aldri har vært så stor spenning i påleggsdisken i den lokale Spar-butikken før.

Konflikten endte i at jeg, etter en mislykket meklingsprosess, konsulterte personalet i butikken. Om de ikke hadde oversett en pakke Fleskepølse eller to. Det måtte da finnes krisereserver. For situasjoner som denne.
Et par minutter senere kom butikksjefen ut fra lageret med et hel kasse Fleskepølse.

Hadde alle mennesker i hele verden blitt så glad for en pakke Fleskepølse, ville det ikke vært krig i verden. Da hadde vi bare trengt et stort lager med Fleskepølse, så hadde alle vært happy.

Da vi kom hjem fra handleturen, da kun den tunge klatreetappen opp trappene gjensto, du vet den når leddgikten gnager som verst, så den gamle vennen min meg dypt inn i øynene, og sa: Det er dager som denne som gjør livet så bra, selv om man er enke og har vondt og er gammel. Når man er lykkelig. I dag er jeg lykkelig.

Jeg blir litt lykkelig selv.
Når det ikke skal mer til enn en pakke fleskepølse for å glede en gammel skrott.