Ikke la deg lure av overskriften min nå. For himmelen og havets skyld, det hadde vært litt ugreit å få dem på nakken, ikke gjør det. Jeg skal ikke messe om forvrengte idealer, BMI, kalorier og Vendela Kirsebom. Ikke fordi jeg har spesielt mye imot BMI og Vendela Kirsebom, man må ha hjerte av sten for å ikke smile av etternavnet Kirsebom, bytter k-en og i-en plass for eksempel, blir det Krisebom, og man kan le seg fordervet av mindre.
Tingen er at jeg ikke har snøring. Så jeg overlater det til andre. Jeg velger i dette tilfellet å tie, og la folk tro at jeg ikke har peiling, enn å fortsette å skrive og fjerne all tvil.

Så til en forandring tenkte jeg vi skulle kjøre den linjen i dag.
Derfor tenkte jeg at jeg skulle skremme vekk siste rest av feilsendte lesere ved å si at jeg skal rette mitt skrantende syn, åjada, man skal ikke mer enn bikke syttentallet før stæren kommer, mot politikkens verden.
Ah. Jeg formelig kjenner flukten.

Det har seg nemlig slik at hverdagen har truffet vår kjære afroamerikanske venn, Barack Obama. Jeg skal ikke trekke forhastede beslutninger, men muligens stakk også Realiteten innom det hvite hus, bare for å si hei, liksom. Det ville vært typisk Realiteten.

I det som muligens kvalifiserer til årets kjedeligste engelsktime, jeg lover deg, den var fascinerende kjedelig, og jeg er vant til mye rart, kom jeg innom hjemmesiden til lokalavisen min, du vet, den som hadde den bloggen til han høye forfatteren med utstående ører som ble kalt for furubord, ja, den ja, og ble møtt av et nærbilde av en tydelig deprimert Obama, av den typen “alt jeg må stri med” og overskriften “I screwed up”.

Jøss.
Den så jeg virkelig ikke komme. Ikke fra Obama. Bush burde uttalt det samme hver dag herfra til evigheten, og kanskje han hadde oppnådd en liten antydning til respekt fra min side, men Obama? Næh. Jeg følte at dette neppe kunne henge på greip. Så jeg klikket meg innom artikkelen og leste. Var forbedredt på det meste. Sexskandale var det mest nærliggende, siden “listen, I screwed up” er det som sies i alle filmer og/eller såpeserier/dramaserier hvor en eneste liten antydning til utroskap har vært begått.

Obama er jo perfekt. Obama er den vise mannen som sitter i rullestol i alle de amerikanske filmene som har vunnet mer enn fem oscars. Han som hele tiden sier de riktige ordene på de riktige stedene, som i slutten av filmen reiser seg fra rullestolen, for første gang siden sprengningsulykken, halter bort til den egentlige helten i filmen, han som skal redde verden, legger hånden sin på skulderen til helten vår og sier “If you can fill the unforgiving minute with sixty seconds' worth of distance run, yours is the earth and everything that's in it, and -(her eksploderer musikken i bakgrunnen) which is more – you'll be a Man, my son!” og vi vet at det er Rudyard Kipling som skrev dette for herren vet hvor lenge siden, men halleluja, mannen i rullestolen kan sakene sine!

Unnskyld. Jeg tok litt av nå. Va'kke meningen.
Men du skjønner sikkert hva jeg mener. Obama er litt sånn. Han er Mr. Perfect.
Saken handlet om at Obama hadde ansatt en helseminister som hadde betalt altfor lite i skatt, (disse helseministrene altså, er det ikke Snåsamann så er det skatt de sliter med) og dette var tydeligvis skikkelig deprimerende for Obama.

Til pass for ham. Han burde sjekke om helseministeren hadde betalt skatt. Han som er Mr. Perfect og greier. Burde tenke så langt. Han som er blitt president. Flink til å skrive taler er han også. Da burde det være en smal sak, ikke sant?
Nå er han ikke Mr. Perfect lenger. Han er et menneske som kan gjøre feil, og er voksen nok til å innrømme det.
Og det er egentlig enda bedre enn å være Mr. Perfect.
He is a man, my son.

Genialt.