0
Som omtrent resten av verden har jeg fått installert programmet Spotify på PCen og Macen min. Du vet, det programmet hvor du kan høre musikken til favorittartisten din hundrevis av ganger, uten å ha dårlig samvittighet, og uten å bruke et rødt øre. Det ja. Genialt program, ikke sant?
Jeg har et problem når det kommer til musikk. Det er ikke spesielt stort og omfattende, mange vil nok klasifisere det som en bagatell, en passelig stor bagatell, ufarlig, men irriterende. Jeg har ikke planer om å oppsøke profesjonell hjelp. Men det er likefullt irriterende, og jeg velger å stå frem om det.
Greien er den at det skal veldig lite til før en sang klistrer seg på hjernen min med superlim. Dess mer irriterende sangen er, dess større er sjansene for at sangen kommer på hjernen min. Jeg har blant annet gjennom mange år hatt problemer med noddy-sangen. Du vet, noooOOOoooddy. Det skal ikke mer til enn at folk sier “solbærtoddy”, før noooOOOooooddy runger i hjernen min.
Og det er her Spotify kommer inn i bildet.
Altså, Spotify har ingen verdens ting med Noddy å gjøre. Men det har så absolutt noe å gjøre med sanger på hjernen.
For hva er det vi trenger når en sang fester seg på hjernen? Jo, vi må høre den flere ganger. Mange ganger, helt til vi blir lei.
Da er Spotify perfekt. Man bare søker opp sangen, og kan høre den helt til den forsvinner ut hjernen, sammen med redoksreaksjoner og essaysjangre og maritimt klima. Og det er gratis.
Her om dagen skulle jeg gjøre nettopp dette. Jeg hadde fått “America” av Razorlight på hjernen, du vet den der “oh oh oh AH”, og oppsøkte vannhullet mitt for å få dekket behovet mitt.
Jeg fant singelen, ting var stort sett fryd og gammen, inntil jeg la merke til at det fantes en panfløyteversjon av sangen. Av den ikke altfor kjente panfløytegruppen med det lett selvironiske navnet Never Mind The Pan Pipes, som hittil bare har rykket ut med albumet “Indie Pan Pipe Hits”, men som til gjengjeld inneholder panfløyteversjoner av slagere som “Seven nation army”, “Chasing cars”, “When you were young” og “Ruby”.
Vi husker vel alle han skjeggete mannen som gjorde stor suksess med panfløyteversjonen av “Titanic”-sountracken for noen år tilbake. Jeg tror sannelig jeg husker hva han het også. Zampfir eller noe.
Men personlig gikk jeg ut ifra at det bare han som hadde tatt steget opp fra gatemusikantyrket til studio. Det er på gaten markedet for panfløyte tross alt er, selv synes jeg det er trivelig med panfløyte når jeg haster fra A til B. Det er bare muntert det, men stiller meg heller tvilende til panfløyte på cd.
Jeg hørte panfløyteversjonen av “America” jeg. For å støtte opp om Never Mind The Pan Pipes i kampen mot Zampfir-typen.
Vel, det var i hvert fall effektivt. Borte er “America” fra hjernen min. Etter èn gjennomspilling. En gjennomspilling, folkens!
Nå venter jeg bare på at Never Mind The Pan Pipes gir ut panfløyteversjon av noddy-sangen. Er det noe Never Mind The Pan Pipes må gjøre for å vinne krigen i panfløytemiljøet, for det er det jeg går ut ifra, at det er full krig mellom Zampfir og Never Mind The Pan Pipes, det er nemlig ikke store gnisten som skal til for at det skal smelle i panfløytemiljøet, så er det å gi ut noddy-sangen i panfløyteversjon.
Helst i F-dur, og i tjue minutters remiks.
Den skal jeg kjøpe.