Jeg liker at folk overrasker.
At folk gjør ting andre folk ikke hadde forutsett på forhånd. Og andre folk skal på langt nær undervurderes, andre folk har kyniske små hjerner som kan fantasere om de mest suspekte ting. Jeg har hørt historier. Sterke historier. Som omfatter føtter der det strengt tatt ikke skal være føtter.

Unnskyld. Det var upassende. Jeg tror det er overskriften som påvirker meg.
Dessuten er det bare til å innse det, dagens innlegg kommer til, med visse krumspring i en deilig grøt av sus og dus, å stå i koffertens tegn. Jepp, det er bare til å åpne alle sluser, jeg tillater deg herved å tenke koffert gjennom hele innlegget.

Vi trenger det en mandag kveld. Men hvis du, mot formodning, skulle føle at nei, koffert, der går grensen for meg, du kan blogge om fleskepølse, og jeg leser det, men når du kommer drassende med kofferten ned fra roteloftet, da plugger jeg av, skal du få lov til det. Men da foreslår jeg at du stopper her. Før det blir verre. Før ting utarter seg.

Du leser videre ja? Tenkte meg det ja.
Jo, for det var dette med at folk overrasker. Gjør ukonvensjonelle ting som ikke står i stil med deres vesen og væremåte.
Det liker jeg. Ikke noen skumle skjeletter som faller ut av skap, vi skal ikke være så slem, men sånne litt uventede ting. Som når den lavmælte, kanskje kristne, lektoren innrømmer at han liker å gå ut i skogen og tenne på kinaputter. Eller når den grå musen av en bibliotekar er nattens dronning i en støyende nattklubb i Magaluf på Mallorca i fjorten dager.

Slike ting tyder på at vi ikke burde forhåndsdømt lektoren og bibliotekaren. At vi ikke har sett sakens fire vegger. I verste fall at vi bare har nådd toppen av isfjellet. Kanskje det er mer. Kanskje lektoren drikker seg snydens på Solo pasjonsfrukt blandet ut med etanol fra naturfagsrommet. Kanskje bibliotekaren lever nøyaktig det samme livet her i Norge, bare under forkledning og pseudonymet Carmen.

Men noen ganger går det for langt. Noen ganger prøver man for hardt. Det finnes mennesker der ute som går bevisst inn for å overraske. For å misbruke følelsen slike som jeg sitter igjen med når jeg treffer lektoren i skogen, syngende litt småfalsk på “Poker Face” av Lady Gaga som elevene pleier å høre på, med lommene fulle av kinaputter og en sterk eim av pasjonsfrukt og svovel hengende etter seg som en hale. Følelsen av å ha forhåndsdømt, og enda verre – Å ha drevet med urettferdig behandling.

Politikere for eksempel, er folk som har det med å leke med den følelsen. Men de lever av å gi folk den følelsen. De kan under tvil unnskyldes. Noen tilfeller faller dog utenom akkurat den ordningen. Sånn som den gangen en profilert politiker prøvde å etterligne Oluf. Du vet, den tannløse nordlendingen. Det var bare veldig, veldig flaut.
Men advokater?

Jeg mistenker nemlig advokatstanden i hjembyen min å gjøre noe i den duren. For å være helt ærlig anser jeg det som eneste mulighet.
De driver nemlig med rumperising. Og de synes det er fryktelig festlig.

Høyt utdannede menn og kvinner, som alle driver med skikkelig alvorlige ting, folk som skamløst siterer paragraf 141, andre ledd, tredje innrykk. Folk som har ord som “bopel” og “kjøretillatelse” i vokabularet sitt. Disse menneskene gir hverandre ris på rumpestumpen.

Jeg kan forstå dem.
Men det blir på en måte feil. Litt flaut, ja.
Og spesielt morsomt er det ikke.

Bare litt.
Pittelitt.