Jeg må si dagene leverer for tiden.
Det vil si, i det siste har vært veldig mange spesielle dager. I går hadde vi for eksempel fredag den trettende. I dag er det valentines day. I neste uke kommer både verdens dag for sosial rettferdighet og verdens morsmålsdag, i forrige uke var det samefolkets dag, forrige søndag var det morsdag, og for noen uker siden hadde jeg bursdag selv. Før der igjen hadde vi verdens lepradag. Du husket den, ikke sant?

Ikke verst.
Personlig føler jeg at mai er best på dager. Der finner vi blant annet latterdagen (3.), homofobidagen (17., jepp, 17. mai er verdens homofobidag), håndkledagen (25.) og den internasjonale transpersondagen (30.).

Men det var egentlig fredag den trettende jeg skulle ta for meg i dag. Jeg sporer helt av nå, beklager.
For det var jo fredag den trettende i går. Ulykkesdagen foran noen.
Det leder meg til innleggets retoriske spørsmål. Ble du utsatt for ulykke i går, og, vi peiser på med et delspørsmål, tenkte du spesielt mye på at det var fredag den trettende i går?

Jeg tenkte ikke spesielt mye over det, for å være helt ærlig. Men så gikk jeg tross alt gjennom dagen nærmest helt uten å være borti noen ekstraordinære uhell. Phew. Jeg var heldig der.
Vel. Jeg tror ikke helt på fredag den trettende. Det har nok noe med at den mest naturlige opprinnelsen til fredag den trettende, nemlig røverhistorien om at Jesus ble drept på en fredag, og at tretten er et dumt tall fordi det er usymetrisk og attpåtil er et oddetall, ikke tar helt av for min del.

For all del. Det er et flott tiltak for fredagen. At den kan få litt blest rundt navnet sitt den også. Men konseptet er litt døvt. Og jeg føler at jeg gjennomskuer det littegran.
Du har sikkert sett minst en film der hovedpersonen oppsøker en spådame, som fortrinnsvis oppholder seg i telt eventuelt campingvogn, med sigøynerutseende og dårlige språkkunnskaper. Spådamen ser inn i kulen sin, og forteller vår helt at “do kommerrrr til å dø, veeeldig snarrrt” og når hovedpersonen skal spørre hvordan, har spådamen forsvunnet i en sky av røyk.

Helten vår rusler hjem, noe forundret over spådamens utsagn. Den tenker nok over at det er jalla urettferdig at den skal dø, så ung, også nå som det lages film og greier. Man blir deprimert av mindre. Så den unge, sunne og friske hovedpersonen vår kjøper røyk. Og masse drikke. Heller i seg. Røyker som pipe. Slutter å vaske hendene etter å ha vært på do, går med de samme klærne i ukesvis. Slutter å sosialisere, hva er vitsen, han skal dø.

Og han dør. Selvfølgelig dør han. Godt innenfor spekteret “veldig kort tid”.
Av røyken. Av alkoholen. Delvis av mangelen på personlig hygiene. Men ikke noe annet. Ikke noe latente greier. Han døde av at han fikk vite at han skulle dø. Indirekte. For alt jeg vet var ikke spådamen autorisert en gang. Hun bare visste at det var slik det ville gå hvis hun sa at han ville snart dø. Hun var bare en sabla god menneskekjenner.

Det er hva jeg kaller omvendt placebo-effekt.
Jeg mistenker konseptet fredag den trettende å være tuftet på det samme. Skikkelig destruktive greier, i grunnen. Man forventer, siden det er fredag den trettende, å bli utsatt for uhell. Og hvis det tilfeldigvis skulle skje noe uheldig, så kan man bare slå i bordet, deretter i pannen, og si selvfølgelig.
Når man først er i gang, kunne man i det minste hatt en lykkedag i tillegg. For eksempel lørdag den syvende, hvis man absolutt skal kjøre magiske tall. Eller tredje. Lørdag den tredje.

Vi burde kanskje tatt det opp på offentlige tjenester sin dag. Som en fanesakene den dagen.
Det er 23. juni. Merk av i kalenderen.

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat. Så det så.