Tankefjas

Det er på tide å gi seg nå.

Jepp. For all del, jeg liker å være med på en spøk. Jeg vil dra det så langt at spøk er noe av det som krydrer, eventuelt fargelegger hverdagen. En liten practical joke fra eller til har aldri skadet.
Men jeg, som andre sosialt utviklede individer, vet å stoppe i tide.

Som i barnehagen da vi lekesloss og det til slutt kom halvkvalt fra stakkaren helt nederst i klyngen “Stopp! Det gjør vondt!”. Vi stoppet. Selvfølgelig stoppet vi, det får da være grenser. Vi presset ikke enda hardere, slik at vi var helt sikre på at minst et ribbein var knukket. Livet i sandkassen er hardt, muligens også brutalt, noen vil legge ordet anarki i munnen – men det finnes regler der også. Fornuft også. Litt.

Det er slik man gjør det. Gir seg når det blir personlig, når spøken har rullert en stund, og den begynner å bli litt slitt i kantene. Det er en grunn til at vi kun ser The Julekalender med “berre lækkert” og “bob-bob, ikke sant?” hvert fjerde-femte år. Hadde vi sett stort mer av Olaf og Gjertrud enn de tjuefire episodene i adventen, ville vi mest sannsynlig ha ekspodert, hele gjengen. Man spøker ikke med trønderhumor. Det er som å eksperimentere med rakfisk. Farlige greier.

Den sperren har tydeligvis ikke du, vinteren.
Det var morsomt da det begynte å snø litt ut på formiddagen forrige onsdag. Jeg skal innrømme det. Det var gøy å ake ned fra et av byens fjell dagen etterpå også. Vi misliker jo deg ikke, vinteren, ikke helt, og vi vil deg jo bare vel. Det er derfor vi sier fra. Før ting utarter seg. Før man begynner å si stygge ting og begynner å gå på person. Slik at du skal få en sjanse til å bli likt igjen. Slik at vi kan smile når du stikker innom neste år også, for du kommer jo alltid tilbake. Du liker jo oss også, gjør du ikke?
Vil du ikke at det skal holde frem?

Jeg er interessert i en slik løsning. Virkelig.
Men tiden begynner å renne ut for deg, kompis. Vennskapet vårt har beveget seg inn i en ny fase, hvor du lever på lånt tid. Kall det gjerne Gråsonen.

For det er på fjellet, i høyden du hører hjemme. Og andre steder man forventer å finne deg. Nordpolen for eksempel. Grønland. Steder hvor de som virkelig liker deg, muligens også elsker deg, åjada, du er elsket vinteren, kan oppsøke deg.  Men ikke Bergen. Bergen er ikke bygget for snø. Bergen er bygget for så mangt, handel med tyskere, regn, middelmådig fotball med høye visjoner og knuste drømmer, men, som sagt, ikke snø. Ikke permanent. Ikke slik som det har blitt nå. At man må forholde seg til vinter og snø over et større tidsrom. Og i et slikt kvanta.
Det er en halvmeter snø der jeg bor. Det er minst femti centimetre for mye.

Men jeg gir deg tid til å overbevise meg. Ikke mye tid, men nok. Man er da menneskelig.
Jeg snur timeglasset mitt nå.
Ikke se så hjelpeløst på meg. Bare finn på noe. Hva som helst.

Ah. Det er deilig å være nådeløs i blant.