2008 døde bort i går.
Det var som forventet. 2008 hadde begynt å bli svak, lurvete i kantene – tom og oppbrukt. Pusten til 2008 hadde blitt kald og ugjenkjennelig, på en måte motløs og vissen, som et dyr på slaktebenken som vet at nå kommer det dødbringende støtet, snart er jeg ikke mer, jeg trer inn i Det Store Uvisse, tenker det kanskje. Det er dit det bærer for alle årene, enten de har vært folkekjære, fryktelige, nådeløse eller nidkjære.

De har sin tilmålte tid, årene.
Og nå er ikke 2008 mer. 2008 har ingen nåtid, ingen fremtid, det er bare et minne om en fortid. Stolt fortid? Frynsete – som kommer til å hjemsøke oss som skjeletter i et skap?
Fra å være noe nesten helt konkret, noe vi kunne forholde oss til, har 2008 blitt noe abstrakt, et navn som rommer noe, minner for eksempel, men bare det. Høres ikke det kjent ut?

2009 tiltrådde umiddelbart inn i sin forgjengers virke. Med en nykommers iver og pågangsmot. Kanskje 2009 har ambisjoner om å tilføre noe helt nytt, noe som ingen andre år har gjort før, noe som kommer til å gjøre 2009 helt spesielt, noe som kommer til å sørge for at det aldri kommer til å være levnet noe tvil rundt hva som skjedde det året, man kan bare ikke ta feil. Det er umulig. Plent umulig.

Kanskje 2009 er fylt med ondskapen til en liten jævel. Eller godheten til en Mor Theresa.
Tja. Det er vel det som er sjarmen med å møte et nytt år. Man vet ikke rent hva som kommer, man er nødt til å lære året å kjenne, som å bli kjent med en ny person – komme under huden på den og finne ut hva som skjuler seg der.
Følelsen av å starte på nytt, resette alt tilbake til utgangspunktet, stirre på det blanke arket foran seg og legge de nye fargestiftene i hånden, kjenne den nyspissede spissen på blyanten mot pekefingertuppen, og begynne. Helt oppe i det venstre hjørnet, kjenne hvor deilig det er med god plass på arket – masser av plass.

Velkommen inn, 2009.
Jeg gleder meg til å bli kjent med deg.