Jeg kjenner endel folk som liker å klage. De har et nærmest jobbmessig forhold til klaging, de bygger katedraler av ting de kan klage på, og jeg mistenker opptil flere av dem å ha spesifikke mapper de samler opp temaer i, ganske sikkert. Ingen sak er for stor eller for liten å klage over for dem.

Misforstå meg rett. Klaging er en fin ting. Klaging kan sette i gang store ressurser, få hjul til å spinne, hester til å løpe, galloppere for den saks skyld, det er ofte det de gjør, hestene, med andre ord, få ting til å skje, som vi må si er bra. Klaging kan også være ekstremt befriende, spesielt om morgenen, personlig leverer jeg alltid høye maksverdier på klaging pr. minutt mellom klokken seks og ti en vanlig morgen.

Problemet, eller sakens kjerne om du vil, vi nærmer oss nå, folkens, vi ser sakens kjerne i horisonten nå, hold ut, er at noen ganger kan klagingen bli uberettet, eventuelt uheldig og noe klumsete uttalt, i det vi med litt godvilje kan karakterisere som et av disse svake øyeblikkene vi har, mens vi i andre tilfeller presterer tett oppunder grensen for hva vi som de reflekterte og kloke dingsebomsene vi engang er kan være bekjent av med klagingen vår.

Et eksempel er klassikeren “for et drittland vi bor i.” Jaha. Jeg er enig. Det er et drittland. Med et håpløst klima, så få skuespillere at vi ser de samme i fire filmer samme året, og med et fotballandslag som ikke greide å slå fotballstormakten Island eller Wales, som knapt nok er et land, i fjor. Det er greit.

Men rent utenom at vi ikke var spesielt heldig med klima, filmskuespillere og fotball, er det et veldig trygt og fint land vi bor i. Gratis skole og greier. Fritt opphold på sykehus, dog ikke med de største gastronomiske opplevelsene, men vi slipper å frykte for at legen som graver inni låret vårt nettopp har foretatt en endetarmsoperasjon uten tid til å vaske hendende i mellomtiden. Og vi er venner med de fleste. Danmark har ikke helt sansen for oss har det kommet meg for øret, fordi de ikke liker Rosenborg, men de kan ikke gjøre oss noe uansett.

Dette fikk jeg bekreftet i dag da jeg tok en titt innom Norges største nettavis. Selv om krig herjer i Gaza, selv om barn og andre sivile blir drept eller lemlestet, er det ikke det vi nordmenn er interessert i. I hvert fall hvis man tyder ut fra forsiden. Vi vil ha siste nytt i saken om en viss gemal, la oss kalle ham Ari Behn i mangel på andre ting, som gikk ut og sa at han følte seg dårlig behandlet av en soussjef, mest sannsynlig fordi Behn ble skuffet da han fikk vite hva en soussjef faktisk gjør, kanskje han hadde sett for seg at en sousjef var en slags narr, fordi det har jo de på slottet i Reisen til julestjernen.
Nå venter Norge bare på at Snåsamannen skal uttale seg i saken. Det blir fett.

Eller hva med Aune Sand som er lei seg fordi han ble frastjålet malerier mens han trodde han sjekket damer?
Noe sier meg at Snåsamannen kunne lært Aune Sand noen triks der også. Han kommer nok uansett til å bistå politiet under etterforskningen.

Vi lever i et beskyttet land. Vi har det godt, på den rosa skyen vi sitter på. Vi har Snåsamannen, vi.
Men nå tror jeg at jeg klager. Jeg beveger meg helt klart inn i klagegrenseland.
Best å gi seg mens leken er god.