For ganske nøyaktig en uke siden, jeg tror sannelig det var forrige onsdag, skrev jeg et innlegg om nittitallet. Som alt annet som havner på bloggen min, i tide og utide, var det skrevet i en lykkelig uvitenhet. Det er bare til å innrømme det, noen ganger kan det være deilig å være uvitende. Uvitende om konsekvenser, hjemsøkelser, denslags. Leve litt i nuet, simpelthen.
Slikt er deilig. Anbefales.

Eplekjekk og god åpnet jeg innlegget med en påstand. Innerst inne visste jeg at slikt er som å be om bråk. Men jeg er søkende sjel, jeg innrømmer det, jeg måtte prøve det, bare denne ene gangen, en gang kan jo ikke skade, så jeg ignorerte fornuften min, alle de rasjonelle tankene mine ble makulert, lagt i en boks, som ble lagt i en større boks, for så å bli skutt ut i verdensrommet. Helt sant. Alle gjør slikt med tankene sine for tiden.

Innlegget handlet om nittitallet. Om hvor glad jeg er for at buttonsene er flyttet inn på Facebook, selv om vi i kommentarfeltet trakk en midlertidig konklusjon på at buttons i unntakstilfeller kan ha noe for seg, i visse psykososiale tilfeller. Vel, til din informasjon vet jeg ikke helt hva ordet psykososialt betyr, men det føles riktig i denne sammenhengen (man må ta sjanser her i livet).

Uansett. På slutten av innlegget kom jeg med denne oppsummeringen, sitat:
I grunnen er det bedre slik, enn Drillo-fotball, bak-frem-bukser og seksten år yngre versjoner av Hallvard Flatland.
Da tror jeg faktisk jeg hadde sagt at det er i ferd med å gå til helvete med oss alle, da hadde dusinet vært fullt.
Sitatslutt.

Om det noensinne skulle vært tilløp til et minste fnugg av spekulasjon rundt mine evner som spåmann, eventuelt Snåsamann, kan vi like greit finne en boks å legge disse tankene i også, og sende dem ut i verdensrommet. Fort.
For i dag ble Egil “Drillo” Olsen utnevnt som ny norsk (vikar)landslagstrener i fotball.

Oida. Den så jeg ærlig talt ikke komme for en uke siden da jeg skrev innlegget.
Det blir altså Drillo-fotball igjen. Det blir sjøstøvler. Det blir Flo-pasninger. Det blir helvete på oss, skal vi tro profetien min, hvis vi tar den seriøst, og jeg ser ingen andre mulige løsninger enn å ta det seriøst. Man er da seriøs, selv om man kaller bloggen sin for Tankefjas.

Dette er bare begynnelsen. På Norske Talenter kommer det til å vinne en person hvis image er å gå med bukser bak frem. Hallvard Flatland blir med på forskningsprosjekt hvor man kloner ut en seksten år yngre versjon av ham. Med en enda mer irriterende bart.

Menmen. Det går vel ikke til helvete. Jeg skal ikke skake dere unødig opp. Dere har vel nok å stri med, tenker jeg. Spør du meg burde det gått til helvete for lenge siden slik som vi har holdt på opp gjennom årene.

Men hvis det skulle gå til helvete. Sånn i tilfelle, bare:
Da hørte du det først, her. Det er noe å slå i bordet med når du sitter der, i Den Store Kaminen.