Det viser seg nå at det kanskje, muligens, teoretisk sett, en gang i fortiden kan ha vært liv på Mars. Noen har til og med tatt den helt ut og antydet at det kan være liv der oppe den dag i dag.

Slikt må vi vel kalle et slags gjennombrudd. Det var på tide, hadde vi fått èn skjønnlitterær bok til om grønne menn på Mars tror jeg det ville tørnet for mer enn en i blant oss. Så nå kan vi holde kjeft. Slutte med spekulasjonene, legge ballen død og slå oss til ro med at det var liv der oppe. Kanskje ikke det mest spennende livet, kall meg fordomsfull, men en planet full av mikroorganismer kan neppe være en planet med hela i taket og rai rai tjuefire timer i døgnet syv dager i uken, men det funker. For all del.

For det var mikroorganismer, ja.
Vi skal ikke mer enn en uke eller to tilbake for å finne en heller interessant diskusjon mellom meg og to klassekamerater i en naturfagstime, bare det faktum at det forekom en interessant diskusjon i en natufagstime burde være grunn nok til å finne frem saft og kake, bare så det er sagt. Uansett – en av debattantene mente at det er en mild overdrivelse å si at mikroorganismer er liv, at vi burde begynne å dele ut livsutmerkelsen først på flercellede organismer, med mer viljesterke drifter. Mikroorganismer er ikke akkurat det mest spennende.

Jeg skjønner problemstillingen. Men i denne sammenhengen kan jeg ikke annet enn å skjønne romforskerne mer.
Det er ingen hemmelighet at dette med å finne liv på andre planeter, det er vi ikke spesielt gode på. Det skjer ikke hver dag, for å si det sånn. Da forstår jeg godt at med en gang en eneste liten anelse til liv manfesterer seg – la oss si en mikroorganisme, da er det bare til å fyke i taket av glede.
Jeg synes at vi skal unne dem den gleden. De har ikke så mye å rope hurra for.

Når det kommer til stykket er jeg lettet. Mikroorganismer er en fin start. Jeg føler det litt som da jeg var liten og ville male rommet mitt på egenhånd, men endte opp med Donald Duck-pensel og et lite minispann på veggen der bokhyllen skulle stå foran malerkunstene mine. Der og da sved det, men i dag vet jeg at jeg må lære å krype før jeg kan lære å gå. Vi hadde kanskje forventet oss grønne menn med tøffe lasersverd, men fikk mikroorganismene. Til å begynne med, riktignok.

Nå har vi fått disse mikroorganismene, det var kjekt, men nå er vi klar for andre ting. Litt større. Personlig kunne jeg tenkt meg noen neandertaleraktige typer. For meg er det ikke nok at de skal lage neandertalere. Jeg vil ha ekte vare.

Dessuten er det veldig godt å tenke på at de tross alt ikke er noe potensiell trussel for oss. Vi trenger ikke lage high-tech maskiner for å drepe dem. Vi har alt på stell fra før av – de kan bare komme.
Alt vi trenger er en Jordan mikrofiberklut. En slik er nok til utrydde flere millioner, muligens millarder, hva vet vel jeg, mikroorganismer i en håndvending.

Jordan vet jo tross alt hvordan.