Liker du søndager?
Jeg tror ikke det. Ikke innerst inne. Du hater ikke søndager – ærlig talt, det er da en fridag, søndagen har ikke gjort oss noe, annet enn muligens å være søndag. Men du liker den ikke. Du kan ikke ta en hvilket som helst søndag fra kalenderen, på slump, og si at den dagen der, den blir bra. Du kan strengt tatt gjøre det, men uten videre å utdype det vil få ta deg alvorlig. Slikt er mye lettere med en fredag eller lørdag.
Men med en søndag? Funker ikke.

Men hvis du liker søndager, hvis du mener at søndager er en deilig dag som representerer det lille vi har igjen av ro i det travle, kalde, oppjagede samfunnet vårt, en dag der man blir sett på som blasfemisk og rebelsk hvis du lufter teppet ditt den dagen, som dermed gjør søndagen til en dag som oppfordrer til latskap, hvis du sier at du liker søndager, og mener det, da skal jeg respektere det. Det er greit. Da vil jeg gjerne lytte til deg, og prøve å lære å like søndager.

Denne søndagen, i dag altså, den som vi er i ferd med å gumle i oss, føler jeg er stereotypen av en søndag. Akkurat nå regner det, det har gjort det hele dagen, og det skal fortsette å regne resten av dagen også. Men det regner ikke nok til at det blir rekord, slik at vi i hvert fall har det å slå i bordet med, nei, det regner bare slik at det verken frister eller er spesielt lurt å ta seg en tur ut med mindre man må.

Og jeg må aldeles ikke. Derfor blir jeg inne, sammen med Sandra, Joris und Sibah som er tysklekse til tirsdag, konverserer lett med Norges energiressurser (olje er viktig) og stikker innom nordlyset og radioaktivitet de er blit samboere nå, forsøker å hale ut tips fra dem til naturfagsprøven, og neglisjerer essaysjangeren på vei hjem, jeg tror ikke den så meg, essaysjangeren har det med å være litt fraværende, som om den ligger kronisk i brakk, den kan uansett vente til senere, det er lenge til den skal til pers, det er jo bare søndag uansett.

Når jeg er ferdig med alt det, når jeg sier auf wiedersehen til Sandra, Joris, og alle de andre kompisene mine denne ettermiddagen, må jeg ærlig innrømme at saken min mot søndagen er blitt styrket. Ikke det at jeg går rundt og planlegger søndagskupp, at jeg verver medlemmer til en hær som skal styrte søndagen, jeg skal ikke gå til privat søksmål og kreve de omtrent 600 søndagene jeg har overvært hittil erstattet, omgjort til dagens søndagskurs, 600 søndager i 2009-søndager, det ville jo bare vært ekstremt sært, selv om det sikkert finnes advokater der ute som mener at jeg har en uvanlig god sak, men jeg føler at det jeg mener om søndagen, har blitt bekreftet med denne søndagen.

Men jeg tror at søndagene vil skjerpe seg. Om ikke mange søndager har jeg bursdag.
På en søndag, faktisk – når jeg tenker meg om.
 
Jøss, det var litt ironisk.
Søndagene svarer umiddelbart.