For ikke så lenge siden leste jeg at syv av ti nordmenn er avhengige av å se tre nøtter til Askepott om formiddagen på julaften. Jeg kjenner opptil flere som bastant påstår at julaften kan være det samme hvis ikke Askepott har fått prinsen og kongeriket og hva vet vel jeg.

Ja, for hva vet vel jeg?
Det har seg nemlig slik at jeg aldri har helt tatt poenget med Askepott. Eller tre nøtter til Askepott som filmen heter.
Hun fornektet seg ikke, Askepott. Hun skulle ha tre nøtter. Verken mer eller mindre.

Jeg anser meg selv som en tålmodig sjel som uten å mokke kan sette meg ned og se, la oss si en lavbudsjetts, tysk dramafilm med en varighet på 2 timer og likevel trekke minst èn positiv ting ut av det. Jeg greide det med Baader Meinhof og De andres liv, men med Askepott, der streiker det for meg.

Ingen skal klandre meg for å ikke ha prøvd. I flere år prøvde jeg seriøst å sette meg ned og følge med på det som må være tsjekkisk filmindustri sitt eneste bidrag på norsk TV gjennom hele året, de timet det bra, når de først skulle lage film i Tsjekkia lagde de en klassiker, men nei. Jeg vet ikke om det er den noe enfoldige dubbingen av filmen eller den lett overvektige stemoren som skremmer meg, men det går bare ikke. Jeg mister konsentrasjonen, gjør andre ting, glemmer hele Askepott, og plutselig er det ball, og hvem var det som var Askepott igjen, hun i blå kjole, eller hun i den gule?

Askepott er altså et svart kapittel i min rituelle julefeiring. Der svikter jeg. Jeg liker pinnekjøtt, ribbe, klippfisk, julegrøt, nellik, gløgg og dadler, men Askepott, der går grensen for meg.

Vel, Reisen til julestjernen er ikke stort bedre, når vi først er i gang.
I fjor oppdaget jeg, til min store forferdelse, at det er samme mannen som dubber Askepott som spiller kongen i Reisen til julestjernen. Snakk om å kuppe julaften.
Jeg mistenker samme mannen å ha en finger med i Timmy Gresshoppe også.

Jeg sliter med det samme problemet med Reisen til julestjernen som med Askepott. Jeg detter av. Til tross for at det i mange år var tradisjon i familien min å gjøre årets eneste utflukt til Fyllingsdalen (i Bergen, for uvitende), for å gå på teater med sistnevnte stykke. Det var koselig, og det pleide ofte å snø etter forestillingen, og vi dro hjem og drakk oss nesten sukkersyk på julegløgg. For å surfe på julestemningen.

Men filmen skjønner jeg ikke helt. Plutselig er Sonja blitt gammel. Eller har hun det? Og den gamle konen er.. dronningen? Men hva er Sonja da? Gammel kone, men ikke dronning? Eller ser hun bare mye eldre ut enn hva hun egentlig er?

Kanskje det bare er konsentrasjonen min som er et helt annet sted på julaften.
Ja, vi sier det. Men Disney-tegnefilmene etter Reisen til julestjernen, de går ned på høykant.

Uten det blir det ikke skikkelig jul for min del.