Har du hatt en fin jul?
Neida, jeg greier ikke helt å gi slipp på julefjaset mitt enda. Mange jeg har snakket med i løpet av de siste juledagene klager over at julen er ferdig, at nå er det bare like før at skolen står og tripper på kjøkkentrappen og drar dem med på skolen.

Slutt med det, kutt ut.
Vi har akkurat gjort oss ferdig med hovedretten. Nå kommer desserten, og spør du meg er desserten nesten det beste med hele måltidet. Okei, det er å dra den litt langt at julen varer helt til påske, men jeg vil påstå at julen i det minste bør få vare til over juleferien.

Det er nesten litt komisk hvor tydelig det er at folk stresser ned etter den siste månedens strabaser. Jeg var ute en liten tur i nærmiljøet mitt i dag, og da jeg gikk rundt fikk jeg hele tiden følelsen av å gå rundt i en scene i en actionfilm.

Du vet – den scenen hvor de onde romvesene har sendt superatombomben mot jorden, at det har sagt kaboff, og vi ser ruinene av byen, og det er trist musikk, og du tenker at denne musikken kan jeg banne på er å finne på en av cdene til enten Jan Eggum eller Halvdan Sivertsen, det ryker litt fremdeles, timer etter angrepet, og det er morgengry, åjada, morgengry må til, og vi tror at alle menneskene på jorden er døde, men se, er det ikke – jovisst, Bruce Willis overlevde, og han går ned på knær og skriker og hytter med nevene opp mot himmelen, og du ser at han der, han er ikke helt god, han er full av blod, og han svetter, men Bruce Willis er en helt, han driter en lang marsj i sin egen helse, og vi tenker at hadde alle vært som Bruce Willis, da hadde det ikke gjort noe. Ingenting. Da kunne bare Al-Qaeda komme.

Ikke det at Bruce Willis bor i nabolaget mitt altså, det hadde tatt seg ut, men det føltes altså slik da jeg var ute og gikk i dag. At jeg var fluen på veggen, og hun gråhårede damen noen meter foran meg på fortauet, med handlenett i den ene hånden og trillebagen sin i den andre, var Bruce Willis. En litt forkrøplet, men veldig mangfoldig tolkning av Bruce Willis, like fullt.

Hun var vår helt, hun var den første som turde å gå ut etter orkanen, hun så på det som sitt ansvar å inspisere gatene, hun har tilbrakt hele livet sitt her, dette er hennes borgerplikt.

Du skjønner, jeg vet om flere som sammenligner julen med en orkan. En orkan som er meldt å treffe landet 24. desember. Folk reagerer slik som de er forhåndsprogrammert til, nemlig å opptre manisk. Hamstre mat, drikke, overøse venner og familie med gaver som om de var døden nær, og plante et tre midt på stuegulvet for å lage autentisk naturstemning i heimen.

Og nå er liksom orkanen på nedadgående. Rulleteksten i den lett parodiske actionfilmen “Orkanvinter” (starring: gammel dame med handlenett – a Tankefjas production) nærmer seg, og folk begynner så smått å fjerne lemmene fra vinduene sine, og livet begynner etter hvert å gå som normalt igjen.

Alt det der er greit.
Men kom ikke her og si at julen er over.

Selv om blånissene har gått i dvale og nissene i The julekalender har fått overlevert alt de skulle til sjefsnissen, selv om pakkene er åpnet og gavepapiret er lagt i bosset.
Og selv om dette var det siste julefjaset for i år. Noe påvirket av feberfantasiene mine – men likevel det siste.