Da var det jammen meg lillejulaften.
Lillejulaften, tenk deg det du!

I dag pakker juletreselgerne sammen, sender de siste trærne gjennom de festlige dingsebomsene sine, kaster de usolgte trærne på tilhengerne sine og tenker at nå må de begynne helt på nytt, nå må de begynne med små minijuletrær igjen, enda mindre enn trærne som pensjonistene pleier å kjøpe, på juletrefarmene sine, og tålmodig se dem vokse, til 1,80-trær og 2,10-trær.

I dag vil tusenvis av folk, fortrinnsvis menn, løpe rundt litt forvirret og høyst stresset på kjøpesentre og i handlegater mens de prøver å lokke julegaveønskene fra kjæresten, mor, far og søsken frem fra glemselen, mens gitteret på flere og flere butikker blir senket og man formelig ser hårene på mennene drysse av på veien.
En jeg kjenner forklarer menns hårtap med nettopp stresset med å finne julegaver i siste liten.

Som en direkte årsak av dette er det nok mange som i dag når sine respektive j- eller k-punkt, som jeg snakket om i går.
Jeg velger å hedre disse ofrene med et ekstra langt linjeskift, i solidaritet.

Slik så.
I går, da jeg måtte en hastetur til byen for å gjøre siste panikkjøp av presanger til folk jeg strengt tatt ikke trodde byttet julegaver med, gikk det et lite lys opp for meg. Jepp, jeg så lyset bakerst i køen på Ark Beyer sin litt overfylte filial, klemt mellom en trebarnsfamilie og en stresset inder som gjorde det enkelt og gav “Skalden Skurres eventyr” til alle onkelbarna sine etter å ha rådført seg med, vel, meg.

Jeg innså at nå er det over. Når jeg overleverer hundrelappen til damen i kassen, da er julehandelen 2008 offisielt avsluttet. Med mindre jeg skulle få enda flere gaver fra uventet hold, da går jeg og henger meg. Eller korsfester meg, det ligger vel litt mer i tiden. Neida.
Men virkeligheten slo meg i hodet da jeg sto i køen på Ark. Det var nesten litt trist. Litt vedmodig, som om det var en venn som bare er innom en måneds tid i gamlelandet som skulle forlate oss igjen.

Dessuten gjorde jeg et kjapt overslag i hjernen om det var noe skikkelig flaut jeg kunne tenke meg, ting som det står nedfelt i konvensjoner at gutter i sekstenårsalderen ikke skal ha lyst på, sånn som sountrackene fra Mamma Mia, den siste til Bjørn Eidsvåg, eller Jan Thomas' verktøykasse for unge menn.

Det er nemlig mange av dem. De kjøper helt malplasserte ting, yoga-dvder, bøker om meditasjon skrevet av damer med perverst mange mellomnavn, og vandrestaver, det hadde vært spennende å prøve vandrestaver en gang, tenker de, og sier at det er en gave,til hvem sier de ikke, for det er en gave til dem selv, åjada, man trenger ikke være så veldig menneskekjenner for å lese disse folkene som en åpen bok. I dag er det siste mulighet for slike skalkeskjul. Det funker på langt nær like bra å gjøre dette over nyttår, javel, folk har bursdag, men troverdigheten kan ikke måles med nivået rett før jul.

Personlig kom jeg ikke på noe spesielt. Men det er typisk at jeg kommer på det i kveld, kanskje jeg hører “E Du Den Du E” på radioen og tenker jøss, han der Bjørn Eidsvåg er ikke helt tapt bak en vogn altså, han kan det han, rockepresten, og tenker at det hadde ikke skadet å hørt mer av ham, men nå er det for sent.

For det er for sent nå, folkens. Vi har hatt veldig god tid, over tre uker, nesten en måned, det er utrolig hva man kan utrette på en måned, på å få alt i stand, og i dag er det no turning back, man har ikke flere ankemuligheter nå, slik som det er nå skal det være, og jeg skjønner deg godt hvis du når k-punktet ditt i dag.

Vi har alle vært der.
God jul – til dere som synes at det blir litt i overkant å løpe rundt på blogger selveste julaften.
Til dere andre – vi snakkes i morgen.