Julen handler veldig mye om å gi. Det er tross alt det som skiller julen fra påske og pinse. Vel, pinse teller egentlig ikke. Pinsen er så anonym, så den snakker vi ikke særlig om. Den bare er der.

Men vi gir, altså. Vi pakker ting inn i rødt innpakningspapir med nisser, trær og det som verre er, med lapp om hvem som får og hvem som gir.
Er vi skikkelig heldig, stikker en mann med løsskjegg og rødt kostyme innom med gavene, en fyr som jeg for øvrig ikke er helt trygg på.

En skulle kanskje tro at gavmildheten stoppet der. Men neida.
Omtrent hver jul samles mange kjente, eller mange mindre kjente artister seg sammen for Ã¥ synge til inntekt for en god sak. Den mest kjente konsekvensen av slike samlinger er sangen “Do they know its christmas”.
Sangen er bra den, den har et fengende refreng, men etter å ha sett videoen mister i hvert fall jeg noe av den nødvendige respekten for artistene som synger om barna i Afrika.

Vi liker å innbille oss at vi gir til dem som er fattigere enn oss også. De som har det litt jævligere enn oss, de som faktisk kan si at denne finanskrisen tar knekken på dem.
Men gjør vi virkelig det?

Tja.
Når jeg skriver dette har jeg for ikke lenge siden kommet hjem etter å ha vært med på å administrere en bøsseaksjon, som jeg fremdeles ikke helt skjønner hvordan jeg ble med i, og mellom slagene tok jeg og min makker oss en tur ut med bøsse og ID-kort for å egge stemningen og givergleden blant byens borgere.

Med et idealistisk og veldedig smil om munnen, tok vi en rundtur gjennom Bergens gater og spurte høflig om man ikke ville støtte Slumsøstrene og Kirkens bymisjon med noen slanter.
Utenom dagens yndlingsdame, en ferm, eldre bergensfrue som stappet en hundrelapp i bøssen min, var det lite gavmildhet å spore.

Er det bare en myte at man gir s̴ det monner i desember? Er vi blitt s̴ blassert og rike at vi ikke synes det er nok ̴ gi en tier, at vi blir ansett som gnitne, at vi kunne da vel gitt den femtilappen i det minste, og vi ender opp med ̴ ikke gi noe i det hele tatt? Alt monner jo Рhadde alle som avviste meg og makkeren min gitt en femmer eller tier hver, s̴fremt de hadde det tilgjengelig (det har fremdeles ikke tatt helt av med kortmaskin p̴ innsamlingsaksjoner, enn̴), hadde det blitt store penger ut av det.

Eller er det slik at vi gir til så mange andre, til Plan-fadderbarnet i Ecuador, til Amnesty og dessuten går jo skatten til trygdeordninger, som kveler den spontane giverlysten?

Rett skal være rett; jeg skal ikke feie alle under samme kam. Det er håp der ute. Det er dem som gir geiter til jul, som gir en hjelpearbeider eller en brønn i gave, slikt liker vi.

Ja, jeg vet det. Jeg spør så dumt. I disse dager hadde det kanskje passet bedre med en gåte på en måte, eller noe slikt. Men jeg er ikke så god på denslags.
Likevel lurer jeg på det.

Jeg er blank. Jeg har ingen forslag, i hvert fall.