Tankefjas

I dag leste jeg en personlig tekst av en journalist i en avisene jeg leser. Journalisten mente at det ikke er jul før det koker over. At vi når et punkt, la oss kalle det j-punktet, eller k-punktet, punktet der vi bare har lyst til å kaste fra oss alt vi har i hendene, finne oss en krok, ta på Bjørn Eidsvåg-cden vår, trylle frem en stor pose Nidar favoritter og synes synd på oss selv.

I går skulle jeg lage cookies.
Det har etter hvert begynt å bli et folkekrav at jeg må lage cookies til jul. Ikke det at de er spesielt gode, hadde det vært opp til meg hadde en pakke Maryland funket like bra, men jeg liker gastronomisk utfoldelse som den moderne mannen jeg er, og hadde strengt tatt ikke så veldig mye annet å foreta meg en søndag ettermiddag.

Jeg hadde laget en fin mengde cookies, med sjokolade opphakket med Roger-metoden som jeg lærte av heimkunnskapslæreren min i sjetteklasse, Roger-metoden er grunn nok til å lage cookies, den er genial, jeg hadde lagd tre brett, ny pers, og var klar til å sette første brett i ovnen.
Noe sa meg, gud vet hva, at jeg burde sette på stekeovnen. Og det gjorde jeg.

Strømmen gikk.
Jepp. I hele huset.

Jeg oppsøkte sikringsskapet og førte hovedbryteren tilbake i fri, strømmen gikk på igjen.
Igjen sto jeg på kjøkkenet og skulle ta på stekeovnen.

Strømmen gikk.
Jepp. I hele huset.
Igjen.

Jeg innså at stekeovnen hadde nådd k-punktet, eventuelt j-punktet, tre dager før julaften.
Halleluja.
Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men for min del høres en stekeovn som kutter strømmen i huset, midt i julestrien, ikke helt i vater ut.

Med meg selv visste jeg at noen flere ville prestere tett opp mot sine j- og k-punkt når de kom tilbake fra juleshoppinginnspurt.
Jeg velger å ikke gå i detaljer. Det er jul.

Slikt sett var det hele nesten litt morsomt. Tragikomisk er vel det rette ordet å ta i munnen.
På mange måter symboliserer episoden med stekeovnen slik det ofte går i julen med folk flest. Til slutt skjer det en overledning. Den kommer kanskje når man har innsett at man har glemt en presang. Eller når hver eneste butikk er tom for juletreføtter, og du ender opp med å kjøpe en Bang & Olufsen-designjuletrefot til 1800 kroner, eller når BMWen foran ikke overholder vikeplikten og du gir pent faen og smeller inn baki med den lengste fingeren utav vinduet og med ord i munnen som ikke hører julen hjemme.

Eller i stekeovnen vår sitt tilfelle – når den innser at den skal tilbringe tre tolv minutters intervaller med cookiesbrett, attpåtil i 180 grader. Jeg kan nesten forstå frustrasjonen dens. 

I dag er det nemlig årets offisielle bulkedag. Altså, på biler, primært. Selv om jeg ikke er helt fjern for tanken om at noen kan finne på å bulke stekeovner i verste Kaizers stil, bittelillejulaften.
Dette er dagen da folk flest når punktet sitt og mister hodet, for eksempel i trafikken, når de innser at de ikke lenger innehar kontrollen, at tiden jobber i mot dem, når de kommer på hvorfor de egentlig var glad i fjor når den hersens julen var over, at det var et år til neste gang.

Det er da den mentale helsen min svarer med å le.
Det var i hvert fall det jeg gjorde da jeg stod med tre stekebrett rå cookies som måtte tilberedes hos gode naboer i påvente av at servicemannen skal komme og redde julen.

Når valget står mellom trøstespising og Bjørn Eidsvåg eller å le, er valget relativt enkelt, spør du meg.

Det hjalp litt på, faktisk.